Andre verdskrigen – Natt i verda

Anmeldelse av “Andre verdskrigen – natt i verda”

Det Norske Teatret har gjennomført premieren av sin største teaterproduksjon noensinne. 8 timer på teatret, med start klokken 00.00. Det er natt i Oslo, det er natt i verda, temaet er andre verdenskrig, en enorm fragmentert historie venter oss. Man må jo bare velge seg noen fragmenter, for, som det blir sagt i forestillingen, skulle man lest navnene på alle de døde under krigen ville man lese navn sammenhengende i over ett år.

Opplevelsen:

 

Vi møttes i foajeen til teateret. Det myldret av mennesker rundt oss og klokka hadde akkurat bikket 23.25. På vei inn gikk jeg forbi festglade mennesker på vei for å danse. Det føltes litt rart, egentlig. Som om alle vi som gikk inn dørene på Det Norske Teateret liksom var invitert på et hemmelig prosjekt, som bare vi fikk være med på. Og på en måte var vi jo det. Det er jo et enormt og unikt teaterprosjekt (i norsk målestokk, i alle fall) som kun spilles et fåtall ganger. Tidspunktet og omgivelsene understrekte det bare enda mer; dette er en spesiell begivenhet. Dette er ingen konvensjonell teateropplevelse.

 

Siden vi hadde billetter som inkluderte bespisning, fikk vi ved ankomst utdelt hver vår termokopp som vi kunne fylle med kaffe (og te) gjennom hele natten. Den skulle vise seg å være svært kjærkommen, selv for en som ikke liker svart kaffe. Det var også satt ut flere tepper, som vi gledelig tok med oss inn i salen. Salen var bekmørk, kun opplyst av publikumsvertenes lommelykter. Det vanlige sceneteppet var byttet ut med en stor, sort blikkvegg. På rad 5 satt vi oss godt til rette, og kom raskt i snakk med et eldre ektepar i setene ved siden av. Det var litt som om følelsen av å være med på et, om ikke hemmelig, så i alle fall unikt prosjekt gjorde publikum mer åpne og nære. Det var i større grad enn ellers noe å snakke om med sidemannen. “Har du opplevd noe som dette før”, “jeg er virkelig spent”, “her er det bare å sette seg godt til rette”.

 


 

Så gikk teppet opp og skuespillerne, scenografien, lyset og musikken dro oss inn i neste del av forestillingen. For på en måte var jo forestillingen allerede i gang i foajeen, i kaffekoppene, i samtalen med naboen. Det er dette med teateret som en begivenhet og spørsmålet om hvor en teaterforestilling starter og stopper, regissør Erik Ulfsby virker å ville utfordre. Hele teateret er fysisk omgjort av kunstneren Lars Ø. Ramberg. Det står fraktekasser og madrasser rundt om kring, alle plakater er tatt ned, bilder og skulpturer er dekket til, og vinduene i publikumsfoajeen er blendet av store, grå tepper. Over det hele finner vi ordene “HEIL” og “HEIM”.  Det er en unntakstilstand på teateret, noe som er med på å understreke den totale begivenheten.


 

Vel inne i forestillinga fortsatte det totale teateret. I slutten av akt to ble fiksjonen avbrutt ved at et panel på tre personer ble kalt opp på scenen for en debatt om krig og ekstremisme i Norge og Europa i dag. Sammen med pausene er det med på å bryte opp forestillingen, noe som er viktig med en slik varighet. I pausene gikk vi ut for å trekke frisk luft og strekke på beina. Det var godt å bevege seg, og igjen fikk jeg følelsen av et ?hemmelig prosjekt?, da gatene i Oslo plutselig var tomme for mennesker. Kun et par slitne danseløver passerte oss da vi gikk tilbake inn i teateret.

 

Det at vi fikk suppe og brød i den midterste pausen, befestet hele ideen om en total begivenhet. De siste sansene fikk ta del i opplevelsen, og vi fikk stilnet rumlende mager. Matpausen var strategisk plassert rett før de fleste ville fått en knekk, rundt 03.30. Vi fikk energi og fylt opp lageret og var klar for siste halvdel.

 

Trøttheten tok aldri overhånd hos meg. Jeg hadde sovet litt i forkant, og drakk litt kaffe og spiste litt sjokolade underveis. Noen rundt oss så ut til å ha det litt tyngre. Det var interessant å kjenne hvordan øynene og hodet var våken, mens kroppen ble mer og mer slapp. Hvordan hjernen konsentrerte seg mest om å følge med på scenen, og ikke så mye på motorikk? Ble litt søl. Da vi til slutt gikk ut av teateret var det lyst og stille. Søndag kl 07.30 er kanskje det mest rolige tidspunktet i sentrum av Oslo i løpet av hele uka. Det var en spesiell opplevelse å tusle bort fra teateret på denne tiden. På t-banen hjem var det få mennesker, men flere av dem hadde termokopp med Det Norske Teaterets logo på. Jeg så på dem og tenkte at vi liksom var en del av en egen klubb nå. At vi delte noe sammen. Gjennom denne forestillingen ble det kollektive i teateret veldig tydelig for meg.

Teateret:

Selve teaterdelen av denne begivenheten, som jeg nesten må betegne det som, består av fire fragmenterte akter. Vi føres gjennom historie på historie fra verdenskrigen og tiden rundt, av 12 skuespillere i grønne, militante antrekk. Historiene plukkes tilsynelatende tilfeldig ut blant 66 000 postkort som ligger strødd ut over gulvet. De er ikke tilfeldige, men de gir et fint bilde på at de bare er én av uendelig mange. Og nettopp det at det er mange historier, reddet på sett og vis opplevelsen for min del. Det var helt nødvendig for å opprettholde min interesse at det skjedde skifter, at nye, overraskende ting kunne oppstå. Allikevel var det ikke alle historiene som tiltalte meg like mye, men det skal kanskje litt til når du fyller 8 timer med historier. Alle kan ikke treffe blink. Allikevel var ikke varigheten på sekvensene lange nok til at jeg falt helt ut og heller begynte å fokusere på hvor trøtt jeg burde være, eller hvor lenge det var til pause. De klarte å beholde oppmerksomheten min. Mange ganger takket være fremragende skuespill, spesielt blant kvinnene i ensemblet. Ved flere anledninger måtte jeg kommentere hvor sabla god de var til min kollega, og ble spesielt trollbundet av Gjertrud Jynges levering av den gjennomgående historien om Rebekka som fikk alle disse brevene, men som selv ikke er tilstede. Krigen som stempel der “stempelet defineres av det som er tatt bort” ble en ekstra sterk metafor gjennom hennes levende formidling og nærve.



Selv om begvenheten er nyskapende i sin form er teateret stramt, rent, polért, velspilt og kontrollert. Her er ikke de store sjokkerende tingene gjort. Det er en underliggende kontroll, de store sjansene er ikke tatt. Bunnsolid og fantastisk? Ja. Men eksepsjonelt revelusjonerende? På ingen måte.

Konseptet:

Så er det kanskje ikke forestillingens ville krumspring som gjør at man burde få med seg denne opplevelsen, men det var det vel heller ingen som ønsket. Formatet og konseptet er spesielt nok. Tematikken er tung, trist og griper. Alle har et forhold til krigen. Den er smertefull og grusom. Selv for Rebekka, som ikke er der.

Jeg anbefaler alle å se dette, og jeg kaller det dette, for det er snakk om så mye mer enn en forestilling. Det handler om natten, om krigen, om Rebekka, om Peggy og om alle de som ikke er her.

– Mari og Helge

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg