Med tanke på forrige innlegg, skulle man kanskje tro at det ikke foregikk noe annet på Det Norske Teateret for tiden… Men det gjør det altså! Til og med et par av de samme skuespillerne befant seg nemlig på Scene 2 tirsdag kveld, i bestillingsverket “Kven er redd?” av Carl Frode Tiller.
Forestillingen tar for seg nåtidens familieliv og -konflikter, alt som ligger under den tilsynelatende perfekte overflaten i “de tusen hjem”. Det er i alle fall inntrykket jeg sitter igjen med etter to timer med sarkasme, ødelagte middager, tenåringsopprør, svigerforeldre og hverdagslige rutiner. Det hele fremstilles i en leilighetslignende scenografi, hvor vi får innsyn til både bad, toalett, stue og kjøkken, med alt det innebærer. Her stekes løk så det svir i nesa, kaffen traktes og snøen fyker utenfor vinduet. Med publikum som den fjerde veggen dyrker regissør Lasse Kolsrud “titteskapsteateret”. Det skriker av realisme!
Når også handlingene er gjennomsyret realistiske – eller virkelighetsnære om du vil – både i spillestil og innhold, opplever jeg det som litt platt. Det er ingenting som blåser meg over ende i forestillingens form. Det er tradisjonelt og finurlig. Jeg tar meg selv i å tenke på hvordan de har løst vannet i dusjen og komfyrinnredningen… Det er imidlertid ett brudd som løser opp i alt dette, og som drar oss ut av de hverdagslige dialogene. Med det noe oppbrukte virkemidlet med plutselig brudd i scener og lys, og spot på hovedpersonen, forteller familiefar Bjørn oss om sine følelser i situasjonen og livet generelt. Det er ikke alltid jeg forstår hva han egentlig snakker om, da det veksler mellom hans tanker om skuespillerkarrieren og familien. De glir litt over i hverandre, og skaper noe forvirring, i alle fall hos meg.
Selv om bruddene løser opp i forestillingen, tar jeg meg i å ønske meg tilbake til kranglene. For på tross av den noe uoppfinnsomme iscenesettelsen, blir både min venninne og jeg revet med i situasjonene. Det er jo sånn at vi også på grunn av det realistiske kan kjennes oss ekstra godt igjen og føle med karakterene. Kanskje er det nettopp i en slik forestilling, at formen kommer til sin rett igjen. Så kan man velge om man liker det eller ikke. Temaet om tilhørighet i egen familie er benektelig aktuelt, uansett iscenesettelsesform, og treffer noe i de fleste.
Mari
