På torsdag var ei venninne og jeg på Grusomhetens teater og så What a Glorious Day! Stykket baserer seg på livet og bildene til Bendik Riis, en mann jeg ikke har kjennskap til. Jeg personlig er ikke fysisk teaters største fan, men min venninne er “relativt fan”. Likevel gledet jeg meg til å se forestillingen etter å ha lest beskrivelsen av stykket på Grusomhetens Teaters nettsider. Der er det godt redegjort for hva stykket handler om og prøver å kommunisere. Jeg, som liker å få ting inn med teskje.
Jeg fant dessverre lite samsvar mellom hva jeg hadde lest og hva jeg så, men igjen, teater er subjektivt og dette er nok Grusomhetens teater fullstendig klar over. Det legges opp til publikum selv skal gi de scenene betydning og det kan være både gøy, krevende, kjedelig eller spennende: alt er subjektivt!
Selv om mange av scenene som ble presentert ikke ga meg så mye, var det likevel elementer som vekket noe i meg og fanget meg. Det kunne være en del av en bevegelsessekvens, en rekvisitt, en relasjon mellom karakterer og også hele scener. Noen av scenene bød på utrolig fine bilder som jeg virkelig nøt! Andre scener syns jeg var direkte skumle og ekle, og andre igjen fikk meg til å le. Jeg lo spesielt godt av scenene hvor det ble harselert litt med norske tradisjoner som jul og 17. mai. Her ble det absurde og det tåpelige blandet sammen, og det er garantert lættis for meg, på en slapstick-aktig måte. Det brukes veldig lite tekst i denne forestillingen, og det er overraskende behagelig og interessant å se teater med lite tekst. Både venninnen min og jeg er glad for at vi gikk! Hun kanskje litt mer enn meg..!
– Maren