For åttende gang arrangeres Oslo Internasjonale Teaterfestival på Black Box Teater. Jeg tittet innom torsdag kveld. Den nest siste dagen av årets festival. Å komme inn på Black Box var en opplevelse i seg selv. I foajeen ble jeg nemlig uventet møtt av installasjonen Syden. Et mørkt rom og fire opplyste notestativ i ring med hver sin bok på. Hver bok hadde ulike bilder fra syden-strøk projisert på seg. På noen av sidene stod det tekst, andre sider inneholdt bare de lyssatte bildene. Lyder av blant annet surrende insekter kunne høres. Hele rommet bar preg av nysgjerrig stemning, mennesker nysgjerrige på installasjonen eller på de sosiale kodene. Er det lov å gå inn? Hvordan oppfører man seg her? Jeg tittet litt i bøkene. Leste setninger om å finne seg selv og å se seg selv utenfra. Det gjorde inntrykk på meg, og da jeg kom til siste side i boken ble jeg overrasket over at alt var hentet fra intervjuer med virkelige mennesker på sydenferie.
Over til den egentlige grunnen til at jeg tok turen. Jeg skulle se forestillingen Hearing av Amir Reza Koohestani. En Iransk forestilling som skildrer hvordan det var for jenter å vokse opp under ekstreme forhold etter revolusjonen i Iran i 1979. En av jentene på et jenteinternat har hatt guttebesøk på rommet. Forestillingen viser hvordan skoleledelsen håndterer dette. Hele forestillingen er utformet som et avhør. En av skuespillerne sitter hele tiden i amfiet blant publikum. Hun forhører to av jentene på internatet, kaldt og direkte. Både scenerommet og kostymene er enkle. I starten er bare en av de unge jentene på scenen av gangen, lyset er det eneste som avgrenser rommet. På et lerret bakerst på scenen tekstes alt som blir sagt på engelsk. Senere blir lerretet brukt til å vise film. Jentene har et kamera som kan festes til hodet slik at filmen viser det som er i deres synsfelt. Vi ser film av oss selv i publikum, noe som gir økt følelse av et avhør, som vi faktisk er tilstede i. Vi ser film av lederen av internatet og av jentene som snakker til hverandre og går rundt i gangene på Black Box mens de diskuterer hva de skal gjøre nå.
Det enkle uttrykket fungerer. Spesielt bruken av filmkameraet, som også muliggjør anvendelsen av større deler av omgivelsene enn bare scenerommet. Dette bidrar til en aktualisering av tematikken, det gir en følelse av at handlingen kan finne sted hvor som helst. På et punkt kommer en av jentene inn igjen, men som voksen. Det er gjort et enkelt og særdeles godt grep i kostymeringen. Skuespilleren som er noe eldre har på seg klær i samme farger og tekstiler som den yngre. Skoene har blitt høyhælte. Buksene mer tettsittende og kjolen lengre og litt mer innsvinget i livet.
Jeg blir ikke helt grepet av forestillingen, selv om historien er sterk og de spiller troverdig. Kanskje er det vekslingen mellom å få med seg teksten på lerretet og å fokusere på skuespillerne som gjør det. Eller kanskje er det litt for fjernt fra min virkelighet. Jeg kan forstå at det er oppsiktsvekkende å sette opp et stykke som dette med fire kvinnelige skuespillere i Iran, og tror nok at forestillingen virker mye sterkere der enn i Norge. Jeg gikk uansett ut av salen med en god del nye tanker og inntrykk som fortsatt fordøyes.
– Marianne
