Frikar har, etter 10 år i bransjen, etablert seg som et betydningsfullt og kvalitetssikkert dansekompani i Norge og utland. Med sine røtter i folkedansen har de blitt et kjært kompani, som har bidratt til flere forestillinger og produksjoner her til lands. I dagens forestilling er det selve grunnlegger Hallgrim Hansegård, som står på scenen. Han har latt resten av kompaniet bli hjemme og alliert seg med en av sápmis store musikere – Torgeir Vassvik. Det er kombinasjonen av samisk tradisjonsmusikk og norsk tradisjonsdans som danner grunnlaget for denne 50 minutter lange forestillingen. Det byr på visse utfordringer for meg som tilskuer…
Scenen er naken, kun en bålpanne og noen instrumenter er plassert rundt de lyse dansemattene. Hansegård trår inn på mattene, ikledd noe som ligner en motorsykkeldress og lakksko. Danseren tenner et lite bål i bålpannen og lar seg etterhvert rive med av flammene. Kroppen beveger seg eksplosivt og folkedansens gjenkjennelige triks blandes inn. Det er helt stille i salen. Vi beundrer Hansegårds fysikk og jeg prøver å få fatt på uttrykket. Det er en form for perkusjon i bevegelsene, og når musiker Vassvik entrer scenen blander han seg inn i danserens rytme. Det er en fin sammenkobling, men joiken og musikken gir forestillingen et helt nytt uttrykk, og det blir vanskeligere for meg å få fatt på nettopp det.
For meg ligger en av utfordringene i det musikalske. Som en publikummer uten nevneverdig tilknytning til den samiske musikkulturen, må jeg omstille meg. Vassvik forvrenger stemmen, noen steder oppfattes det mer som stønning enn sang, og han har en annerledes taktoppfattelse. Det er et spennende lydlandskap, som skaper nye assosiasjoner, men det tvinger meg også til å ikke fokusere på at det er “merkelig”. Til tider tar denne tankegangen over for selve kunstopplevelsen. Utfordringen er også å la seg rive med av det transeaktige i hele forestillingen. Dansen er gjentagende og virker som en utforsking av hvordan musikken og flammene påvirker kroppen. Det oppleves mer som et brudd de gangene Hansegård tar en salto eller hodestående, og ikke som en del av “transen”. Det er helt klart periodene med intens musikk og flere triks som høster interesse fra min side.
En annen utfordring i denne forestillingen, er dens tilsynelatende ufrivillige morsomheter. Flere ganger kommer det latter fra salen, blant annet når Hansegård står på hodet og bryter ut i et stev. Resten av forestillingen tatt i betraktning, oppleves det ikke som en intensjon. Den tar seg selv på alvor og aktørene opererer ikke med “glimt i øyet”, men fullstendig hengivenhet. Det er godt å se en slik innlevelse, og selv om jeg fant uttrykket utfordrende er det en spennende og flott forestilling.
Forestillingen spilles kun 7.-10. april på Dansens Hus.
Mari