Det er noe med lufta på Stange. Det er noe med utsikten over Mjøsa, noe med smaken av sommerøl, synet av en gammel sirkustribune og lyden av latter. Turnekompaniet fra Hamar Teater trekker for tredje året på rad over brua som skiller Hamar og Stange kommune, og inn på Atlungstad Brenneri. For selv om forestillingen spilles utendørs er det noe med varmen fra dette 160 år gamle stedet som virkelig fungerer som bakteppe for teater. Det er noe med lufta på Stange som virkelig innbyr til teater.

Skuespillerne byr på en komedie av William Shakespeare. En ikke ukjent dramatiker for de teaterinteresserte. Noe mer ukjent er nok stykket The merry wives of Windsor. Tempoet er forrykende, replikkene kastes veggimellom (utendørs), skuespillerne spiller flere ulike roller og publikum ler høylytt. Dette er ikke laget for de fisefine fruene i operaen. Det er løst og ledig, et slags revyaktig preg. Vi har kjærlighetshistorier, forviklinger, lureri og sjalusi. Spillestilen er ekspressiv og overdrevet. Man forstår alt, uten å bry seg nevneverdig om noe.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg blir verken grepet eller engasjert av tematikken eller karakterene, og jeg tviler sterkt på om jeg vil huske historien om et halvt års tid. Det jeg derimot vil huske er rammen rundt forestillingen. Stemningen blant publikum, det ærverdige brenneribygget og utsikten over Mjøsa. Faktorer det er lett å skille fra selve teateropplevelsen. Men kan man egentlig skille teaterforestillingen fra omgivelsene?

Mitt kontante svar er nei! Skuespillerne klarer å tilby stemning til publikum. Etter endt forestilling er det Krokveld, i pausen selges det blant annet akevitt og pultostsnurrer, og som om ikke det var nok blir publikum plassert på en gammel sirkustribune. Hele forestillingen bygger oppunder kosen, oppunder det uformelle, koselige, oppunder Stange, Atlungstad og utsikten over Mjøsa. Det er denne evnen til å spille på lag med omgivelsene, på lag med lufta som er det geniale i denne forestillingen.

Det er noe med lufte på Stange, som gjør at jeg gjerne tar turen til Atlungstad Brenneri på forestilling også til neste år.