Det er ikke til å stikke under en stol at det første man legger merke til ved denne framsyninga, er publikums høye gjennomsnittsalder. Bjørn Eidsvåg er et navn som tydeligvis ikke trekker ungdommen til teatret, men vi var der og vi var nysgjerrige på om Bjørn+Teater=Sant.

Hovedsalen er ikke utsolgt denne tirsdagen, selv om premieren kun er noen få forestillinger unna og den gode kritikken ikke har latt vente på seg. Den svakt opplyste scenen minner tilforlatelig mye om et konsertlokale. Både bandet og bakveggen er flyttet langt fram, og hovedscenen på Det Norske Teatret – en av Norges største – virker liten og intim. Den er lyssatt som en mørk nattehimmel, og inn i mørket kommer musikerne, allerede til stormende jubel fra publikum. Konsertfølelsen styrkes. Da Bjørn og Svein kommer inn er det som om konserten er i gang. Applausen runger, Eidsvåg bukker og ønsker dem velkommen med en sang. Det er først mot slutten av denne åpningssangen, gjennom Tindbergs lille stumspill ute på venstre side, at vi blir påminnet kveldens andre uttrykksform: teater. Han gir oss et hint om en form, hvor poetiske og refleksjonstunge sangtekster blir kommentert gjennom dramatisering og dialog. Eller er det sangene som kommenterer dramatiseringen? Uansett hvilken vei man ser på det supplerer uttrykksformene hverandre, og historien om en – eller flere – Jesus kommer til syne.

Jeg opplever at denne forestillingen, i større grad enn mange andre, tydelig formes av tilskuerens egne forutsetninger. Spesielt tidligere forhold til kirkesamfunn og tro. Vi følger Bjørn Eidsvågs egen historie, fra barn til opprørsk ungdom, til prest og til artist. Hans oppvekst i et kristent miljø på sør-vestlandet er den røde tråden i forestillingen, og for en som har barnetro og kristent ungdomsarbeid i ryggmargen, legger det til rette for en hel del gjenkjennelse. Det er tydelig at jeg ikke er alene om dette, da publikum gjennomgående bryter ut i latter og vedkjennende nikk. Det er i disse elementene humoren fester seg i forestillingen, da den ellers kommer med både tunge bibeltekster og tanker om fundamentalisme. For en tilskuer uten samme bakgrunn, vil jeg tro at det blir en helt annen opplevelse.

I de tyngre partiene tar forestillingen opp tabubelagte temaer som omskjæring, kristne homofile, sex og alkohol. De snakker om tvilstanker, dilemmaer og konflikter i verden. Vi oppfordres kontinuerlig til å tenke over hvilken Jesus vi vil tro eller håpe på, vi hører utdrag fra Bibelen, fakta om Jesus som menneske og om Bibelens tilblivelse, og det hele topper seg med at Bjørn – med en glorie av lys rundt seg – utlyser velsignelsen over salen. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg nesten trodd vi var en menighet og ikke et teaterpublikum…

Men jeg røres også et par ganger i løpet av forestillingen. Det er fortsatt som sanger Bjørn virkelig skinner som formidler. Da han synger “Alvorlig talt, Gud, me ber… Du må vær bedre enn det her!” går tankene fort til alle uroligheter og konflikter i dag og det treffer meg. Det klarer ikke teaterbiten helt å gjøre. Den når ikke helt opp. Det er enkel dramatisering og imitering, med noen lengre monologer fra Tindberg (som han som selvfølgelig gjør godt, det er ikke det) og taler fra Eidsvåg. Det virker heller ikke som de har sin beste dag denne tirsdagen, med mye stotring og litt rot (både blant aktørene og lysmesteren). Forutenom Eidsvågs siste tale, er det helt klart mest behagelig å se og høre han i musikkdelene.

På grunn av dette er det for meg musikken som spiller førstefiolin, og teateret som kommenterer. Derfor er jeg usikker på om Bjørn+Teater=Sant. Han er utvilsomt en klok mann med mange spennende tanker jeg gjerne vil høre om, men jeg tar de helst som små historier mellom sangene på hans neste konsert.