Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, har som vane å røske tak i publikum og ta de med på utenomjordiske reiser. De pleier å engasjere, motivere, provosere og imponere. I disse dager fremfører de “We are here together” på Dansens hus i Oslo. En co-produksjon med Festspillene i Bergen. To forestillinger smeltet sammen til en. Når brikkene legges ut virker det som om potensiale til det perfekte puslespill skal levendegjøres på scenen. Vi må nok innrømme at vi blir skuffet.

Men får å få det på det rene: forestillingen er ikke dårlig. Vi sliter bare med å engasjere oss. Tankene flyter hit og dit, og vi lurer mer på om gulvet tåler malingen som smøres ut enn hva kompaniet prøver å vise oss. Vi bryr oss ikke nok om de som danser, til å leve oss ordentlig inn i det som foregår. Hva er det da som mangler?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Første del av forestillingen danses med heldekkende sorte paljettdrakter. Det er en kul i idé, og det glitrer fint når lyset sniker seg inn og forsvinner igjen. Men det er ikke helt nok. Resten av første akt består av (mye!) skriking, udefinerbare bevegelser og hår som kastes hit og dit. Det er i grunn vanskelig å se en koreografi i det hele. Er det kanskje det som mangler? Mer dans, om det er lov å dele det opp på den måten. Kanskje er vi for bortskjemte med den kommersielle koreografien, men vi savner det synkrone og eksplosive. Vi savner rytme og variasjon! 20 minutters pause føles godt.

Foto: Dansens Hus
Andre del er langt mer lettkledd. I bikini og badetruse smører danserne seg inn i en slags olje. Dette tar lang tid, og vi kjenner på nytt at vi faller litt av… De tramper en stund før de beveger seg i et sakte tempo. Bevegelsene kan minne om et barn som fødes, og det kommer tydelig fram at dette er dyktige dansere med ekstrem kroppsbeherskelse. Desverre uteblir engasjementet fortsatt. De smører seg inn på nytt – denne gangen i blod. Litt skriking er det også. Etter blodet er påsmurt kommer det partier med mer tempo og markerte bevegelser. Vi ser igjen den utrolige kroppsbeherskelsen, lys, mørke, musikk, stillhet. Her er det elementer som minner om hvor fantastisk dette kompaniet er i sine beste stunder.

Foto: Helge Hansen
Forestillingen(e) varer til sammen 100 minutter. Vi storkoser oss kanskje 10 av disse, og synes ca.30 minutter er bra. Resten blir for vag og for seig. Alle kan skrike, men hva kan disse 13 som ikke andre kan? Svaret er å danse. Det vil vi se. Dette er jo et nasjonalt kompani med utsøkte dansere. Vi skulle ønske de brukte kroppen mer.
Ja, vi er her sammen, men den stående applausen uteblir.

PS: Selv om vi ikke fikk lyst til å se forestillingen på nytt, vil vi gjerne bruke Dansens Hus mer! Atmosfæren er rolig og varm, det er god plass og helt nydelig utsikt. Prøv selv!