Dagens flyktningkrise er temaet dramatiker Kristian Lykkeslet Strømskag tar for seg i det nyskrevne stykket Festning Europa. Det er et tungt og vanskelig materiale på alle måter, og problematikken oppstår når man skal lage teater ut av det. Jeg skjønner tankegangen bak Festning Europa, men dessverre synes jeg ikke det fungerer.

Foto: Dag Jenssen

Vi følger flere parallelle historier på scenen, med størst fokus på tre av dem. Familien på tre som endelig skal på ferie, en flyktning i båt over middelhavet, og til slutt krigeren Aenea som flykter fra Troja. Det er tydelig at Strømskag lar seg inspirere av de klassiske elementene. Prologen fremføres av to klovner som prøver å forstå hva ordet “framand” egentlig betyr, og den synske Cassandra (også hentet fra Trojansk historie) er en konstant tilstedeværelse fra nesten første stund. Og det er her stykket brister under sin egen vekt. Det blir for mange utdaterte koblinger i en fortelling som skal sette lys over en dagsaktuell krise. Verre blir det av at skuespiller Morten Svartveit setter seg blant publikum for å forklare referansene. Hadde vi fått lov til å tenke selv kunne det ha gjort større inntrykk. 

Det er på scene 3 alt foregår. Et riktig valg da skille mellom skuespillere og publikum ikke er like stort her, og det oppstår en intimitet som passer stykket. Mye av teksten blir framført direkte foran publikum med tydelig bruk av øyekontakt. Det er virkningsfullt ja, men mange av de gode poengene blir borte i en litt overdreven bruk av repetisjon. Teksten er fin og poetisk og burde fått plass til å stå alene. Scenebildet i seg selv er smart tenkt ut. Bart, foruten en liten sandhaug og en leke-bøtte, med store plastbager i bakgrunnen typisk forbundet med flyktninger. Det er kontrasten mellom familien på ferie og de på flukt på sitt reneste.

Litt over halvveis inn i stykket skjer det noe uventet; skuespillerne bryter den fjerde veggen og på vegne av regissørens ønske – inviterer publikum til en dialog. Det er sjelden kost på et teater, men akkurat hva denne forstillingen trenger! Vi opplever det vi kom hit for: ett usensurert og ekte bilde av hva flyktningskrisen faktisk innebærer. Skuespiller Kaia Varjord setter ord på miner egne tanker: “hvordan kan man lager teater av et så stort og alvorlig tema?”. Kanskje konklusjonen er at man ikke kan det, men jeg tror Festing Europa kunne nærmet seg om det bare hadde latt seg begrense mer.