En kveld med León og Lightfoot

Teaterungdom tok for andre gang turen til Den Norske Opera & Ballett, denne gangen for å se En kveld med León og Lightfoot. Det er den nederlandske koreografduoen, med base ved Nederlands Dans Theater, som har laget en forestilling jeg gledet meg enormt til å se. Dans er en kunstform som fascinerer meg på et helt eget nivå, og gjett om jeg ble fascinert av León og Lightfoot!

Tittel: En kveld med León og Lightfoot
Tid/sted: Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen, lørdag 01.oktober
Koreografer: Sol León og Paul Lightfoot
Med: “Sad Case”: Camilla Spidsøe, Yoshifumi Inao, Shane Urton, Silas Henriksen, Emma Lloyd

«Sleight of Hand»: Samantha Lynch, Ole Willy Falkhaugen, Maiko Nishino, Douwe Dekkers, Martin Dauchez, Silas Henriksen, Aarne Kristian Ruutu, Sebastian Goffin.

“Same Difference”: Kristian Alm, Andreas Heise, Yolanda Correa, Kaloyan Boyadjiev, Stine Østvold, Philip Currell, Shane Urton, Aarne Kristian Ruuto

Kommende forestillingsdatoer: 07., 11., 12., 14. og 15. oktober.
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Gjennom to timer og et kvarter får vi servert tre balletter, hver med sin egen historie og særpregene uttrykk. «Sad Case» er kveldens første ballett. Og ikke la dere lure av navnet, dette var noe av det morsomste og mest gledelige jeg noengang har sett. Scenen er omringet av høye svarte vegger med en enkel dør i midten. I denne står en skikkelse som starter balletten, men ganske raskt har resten av danserne fylt rommet og festen er i gang. Musikken er cubansk mambo og dansen en eksplosjon av raske skift, hurtig tempo og en slik lekenhet i danserne at man nesten glemmer hvilken presisjon og stålkontroll som ligger bak. Overkropp og underliv går i ulike retninger og ansikter forvris i komiske grimaser. Danserne er lettkledde og møkkete og det ser ut som de alle storkoser seg i dansen.  Jeg ler ofte, og det gjør resten av salen også. Alt er så utrolig fornøyelig, og når pausen før neste ballett begynner sitter jeg med et stort smil om munnen.

Foto: Erik Bera

Kveldens andre verk er «Sleight of Hand». En helt annen ballett enn den første, men like henrivende og kanskje enda bedre. Her er scenebildet noe helt annet. Langs sidene av scenen henger det vegger som heises opp og ned og gir illusjonen av noe flytende og eventyrlig. En mann og en kvinne står mot bakteppet, ragende høyt over scenegulvet i det som er et fantastisk scenisk bilde. De er vakre og fulle av autoritet. Under dem begynner en historie å utspille seg. Alle danserne er kledd i svart bortsett fra én. Han er i bar overkropp og prøver å motstå de andres vilje og makt. Dansen er praktfull på alle måter. Den er forførende og magisk, mørk og mystisk – jeg kan ikke ta øynene mine fra den. Applausen runger når sceneteppet går ned og jeg skjønner at det ikke bare er hos meg dette har gjort stort inntrykk.

«Same Difference» er kveldens siste ballett. Her blandes tradisjonelt teater (skuespill) sammen med dansen. Publikum blir revet med av syv karakterer som fremfører replikker i munnen på hverandre og dermed bygger opp et lydbilde. Lydbildet treffer et perfekt samspill med dansens egen oppbygging. Det er barnslig, absurd, sårt og alvorlig på samme tid. Danserne beveger seg alene, i par og i grupper om hverandre. Det er kaos på sitt mest organiserte og kunsten på sitt beste. Du kan ikke forstå hva som skjer, men det er heller ikke meningen. Du skal sanse og nyte det det skjer på scenen og la dine egne inntrykk dirigere tolkningen.  

Det er en fantastisk kveld som venter om du velger å tilbringe den med León og Lightfoot. Det er kun fem forestillinger igjen, og jeg vil anbefale alle å ta turen innom Operaen for en aften du ikke vil angre på. Jeg har i alle fall ikke gjort det!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg