Høsten biter i oss denne oktoberlørdagen, og det samme gjør den på Det Norske Teatrets hovedscene. Det regner, det krangles, det elskes, det begraves. Det er store og tunge følelser i Fosses klassiker, men gjennom hans nøkterne språk og Trine Viggens følsomme regi blir de håndterlige og nære for oss i salen.

Foto: Erik Berg
I Draum om hausten møter vi han og ho på en kirkegård. Det er tydelig at de kjenner hverandre fra før, men vi får aldri helt vite hvordan. Det er en intens spenning der som kjennes fra første stund. Det spennende er at paret er speilet i et yngre par. På scenen har vi altså en yngre og en litt eldre versjon av han og ho. I starten skifter dialogen mellom de fire parallelle karakterene og jeg blir litt forvirret, men etterhvert som vi forstår hvem de er og dialogen går sin gang, oppleves det som et smart valg. Tiden blir et tema; fra første møte, til nå – når de har valgt hverandre. Vi forstår at de kanskje møttes da de var yngre og han var gift, og at de nå er eldre og han har skilt seg. Konfliktene står på rekke og rad, og møtet med mor og far er virkelig en påkjennelse… også for meg som publikum.

Foto: Erik Berg
Det finurlige her er at de andre karakterene hele tiden lusker i bakgrunnen. De er hele tiden til stede, både hans ekskone, foreldrene og deres yngre selv (som igjen gjør speilingen til et lurt valg). Dette gjør at jeg i partier med mye tekst og Fosses karakteristiske gjentagelser får et ekstra element å fokusere på. Det gir den konkrete situasjonen og ordene en merbetydning. Jeg tenker på de andre karakterene og hva de betyr for dialogen vi befinner oss i her og nå. I møte med denne bekjente damen på kirkegården, dukker hans kone opp i bakgrunnen. Det oppleves på en måte som å få innblikk i hovedpersonens bakhode. Vi blir også tvunget til å tenke på henne.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Erik Berg
Det er mer til en dialog enn bare ordene. På grunn av alle gjentagelsene, og skuespillernes gode evne til å formidle dem, får de ny betydning hele tiden. De sier noe mer, på grunn av det vi ser. Både det glimrende spillet mellom karakterene i selve scenen, og de i bakgrunnen, gir noe ekstra til ordene. Det er et stykke som får deg til å tenke kontinuerlig, og fylle inn de hullene som er der. I dette oppstår det også rom for komikk og timing, og det er mye latter i salen, på tross av tunge tema. Spesielt moren i stykket, spilt av Janny Hoff Brekke, er en latterforløsende karakter.
Det er også en veldig vakker forestilling, både med tanke på Fosses tekst, men også rent visuelt. Scenografien er som en høstdag. Vi dras inn i det litt råe og kalde, med regn og bladløse trær, men også i det varme og lune, med jord og ildrød ettermiddagssol. Det er spennende å se hvordan scenografien og lysets små nyanser, endrer hele stemningen i scenen. 

Når ordene og følelsene er så nakne, er det ikke mye som skal til for å gi dem ny farge. Det gjør denne forestillingen så oppslukende. At den kun varer en drøy time, gjør den bare enda mer intens og verdt all min oppmerksomhet. Jeg må investere litt i forestillingen, så den krever litt av sitt publikum. Er det din første gang i teatret, vet jeg ikke helt om dette er stykket å se. Liker du teater fra før, bør du dra. For Fosse er vår store stjerne, og han skinner på Det Norske Teatret nå.