Vi befinner oss igjen på Dansens Hus, og denne iskalde torsdagen skal vi se det belgiske kompaniet Peeping Tom. Ut fra plakaten og programmet kan det tenkes at vi har en interessant time i møte. Og ja, det har vi. Moeders groteske og absurde univers folder seg ut for oss gjennom en overflod av virkemidler og eksepsjonelle dansere.

Som i mange andre tilfeller av dans og teater for tiden, er det i Moeder vanskelig å finne den gjennomgående historien. Det er mye jeg som publikummer ikke helt forstår. Hjernen vår streber hele tiden etter å gi inntrykkene mening – finne den logiske sammenhengen – men som vi ofte konkluderer med, må vi noen ganger tørre å gi slipp på den. Det er nemlig ikke alltid nødvendig å finne denne høyere betydningen for at forestillingen skal være god. Formen ønsker at vi skal gå med på dens premisser om det episodiske og øyebliklige. Peeping Tom arbeider helt klart etter et slikt premiss. De er kjente for å fornekte logikken, og vi blir istedenfor servert en serie vakre, spennende og utfordrende øyeblikk – bilder fra levde liv, fra start og til slutt.

Vi ser en fødsel og en begravelse, familieforhold, angst og stress. Alle ytterpunktene av livet er inkludert og det skjer mye, men selv om jeg stadig vekk stiller meg spørsmålet “hva mener de med det?”, blir det aldri kjedelig. Forestillingen er proppet med mulige symboler og merbetydninger, og hjernen jobber på spreng. Den gjennomgående bruken av overraskelseselementet får oss til å sitte enda lengre ut på stolen. Vi venter i spenning på mer. Spesielt ønsker jeg å se mer av den konkrete dansen. Det er noe av det kuleste jeg har sett på scene, og annerledes mye annet på dansens hus og i teatret generelt. Dansen er overraskende og sjokkerende og utføres med en enorm kroppsbeherskelse. Den viser nye måter å bevege seg på som sender flere gisp gjennom publikum!

Moeder er en forestilling full av inntrykk, finesse, absurditet og fenomenale dansere som presser dansens form til det ytterste. Jeg kjedet meg aldri, hjernen jobbet på spreng, og det er et godt tegn. Det var ikke historien vi snakket om da vi kom ut i kulden igjen, men bildene og sekvensene vi husket best – det som satt seg. Hvis du klarer å slippe taket på det logiske og gi deg hen til øyeblikkene og bevegelsene, er jeg ikke i tvil om at du vil like denne forestillingen!