America ep. 2 – Psychopatriot

Det er fredag kveld, og jeg befinner meg på Dansens hus for å se America ep. 2 – Psychopatriot, av Alan Lucien Øyen. Regnet har pøst ned hele dagen, så det er deilig å kunne tilbringe kvelden i en varm teatersal. 


Foto: Erik Berg

Jeg hadde forventet en danseforestilling da jeg kom til Dansens hus, det var det ikke. Forestillingen består av fem skuespillere, som gjennom 3 litt for lange timer prøver å fortelle en historie på engelsk. Jeg blir litt tatt på senga og sliter med å forstå historien. De snakker tydelig på et ukomplisert språk, men spillet er flatt og det er altfor mange ord. De bare snakker og snakker, ofte forbi hverandre. Urpremieren var i går, men allerede nå virker det som om de kan forestillingen for godt. Det er tydelig at de alltid vet hva de skal svare, så det blir lite tid til refleksjon over hva som egentlig skjer. Jeg mister fort fokus og sliter med å henge med. 

Dette er forestilling nr 2 i en serie på i alt 3 forestillinger. Den første gikk i 2009, og flere av referansene i dagens forestilling hadde nok vært lettere å forstå om man hadde sett forgjengeren. I følge programmet er dette en forestilling om Amerika. For meg er det en forestilling om en teatertrupp som prøver å skrive en forestilling. Jeg blir forvirret av de stadige rolleskiftene. Men hvis jeg forstod det rett, drar de til “The great America” for å møte mennesker de vil bruke som karakterer i forestillingen sin. Vi får også se prøver fra forestillingen de senere lager, så det blir et slags dobbeltspill hvor jeg er usikker på om de spiller personene de møter i Amerika, eller om de allerede er i gang med prøvene. 


Foto: Erik Berg

Scenografien er enkel og noe av det mest fascinerende med forestillingen. 7 frittstående vegger kan minne om gigantiske bokstøtter. Disse blir flyttet og veltet inn i nye posisjoner for hvert sceneskift. De skaper nye rom og gjør bildet spennende. En stol på hver side av scenen fungerer som en slags kommentatorboks. Skuespillerne bytter på å være kommentatorer som forteller oss det vi ikke ser. Jeg syns dette fungerer som en smart løsning for å unngå masse små rekvisitter. Når man hører en stemme som sier “hun tar på seg solbrillene før hun snur seg mot ham”, så ser jeg for meg solbrillene uten at hun engang gestikulerer at hun tar de på. 

Likevel er det mye jeg ikke forstår, så jeg føler meg litt dum der jeg sitter. Forestillingen krever mye av deg som publikummer. Det er altfor mye tekst og det er engelsk. Jeg blir sliten av å måtte fokusere konstant. Det øyeblikket jeg tillater meg å slappe av har jeg falt ut av historien. Jeg henter meg inn flere ganger, men tilslutt må jeg innse at slaget er tapt. Det er derfor vanskelig å anbefale forestillingen videre, rett og slett fordi jeg ikke forstod så mye av det som skjedde. 

Tittel: America ep. 2 – Psychopatriot
Tid/sted: Dansens hus 17.-20. november
Regi: Alan Lucien Øyen
Med: Kate Pendry, Suzie Davis, Yvonne Øyen, Andrew Wale og Anton Skrzypiciel
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg