La deg være

Endelig er Teaterungdom.no på plass på Nationaltheatret!!!
Lørdag kveld så jeg La deg være på den intime Amfiscenen. Et stykke med relasjoner i sentrum, skrevet av dramatiker Arne Lygre.


Foto: Øyvind Eide

Det første som møter oss er et bølget scenerom bygget i finerplater. Dette er den eneste av scenografien i rommet. De fem skuespillerne får dermed liten hjelp fra omgivelsene. Lygre skriver i en veldig fortellende form, hvor karakterene ofte forteller hva de gjør fremfor å faktisk gjøre det på scenen. Regissør Johannes Holmen Dahl har behandlet dramatikken varsomt. Noen ganger er forestillingen mer som en dramatisk lesning av replikkene. Det skaper en distanse mellom karakterene og handlingen. Av og til er denne avstanden nødvendig fordi handlingen er såpass heftig. Andre ganger gjør det forestillingen lite levende. Tidvis kjedet vi oss.

Stykket har fem roller navngitt med hver sin relasjonelle merkelapp. Rollene er menneske, venn, fiende, fremmed og bekjent. Hver skuespiller spiller hver sin rolle, men veksler likevel mellom å spille ulike mennesker som representerer sin relasjon. Disse karakterene varierer både i kjønn og alder, uten at det blir gjort noe stort poeng ut av det. Dette krever at man som publikummer må holde tunga rett i munnen for å henge med. De ulike menneskene gjør også at det fortelles flere historier samtidig. Det alle har til felles, er lengselen etter å være nær noen andre, og all usikkerheten som oppstår imellom oss mennesker i alle slags relasjoner. En universell tematikk, som det er lett å kjenne seg igjen i. Til tross for at publikum i salen for det meste var av den eldre garde, så er denne usikkerheten også noe vi yngre kan kjenne oss igjen i.

De fem skuespillerne gjør en glimrende jobb, men som helhet blir det litt for flatt og tregt for oss. Jeg vil allikevel fremheve Hanne Skille Reitan, som gjør en fantastisk prestasjon i rollen som fremmed. Hun tilfører noe ekstra ved sin tilstedeværelse og med et lurt glimt i øyet. Samtidig som hun, troverdig, leverer en følelsesladd monolog tett oppi publikum. Hver gang hun trådte inn på scenen fikk jeg fornyet engasjement.

Premiere på nationaltheatret høsten 2016
Foto: Marte Garmann

Som publikum på denne forestillingen får vi lite gratis. Vi diskuterte i etterkant at våre assosiasjoner til våre egne liv ble viktige for å skape en mening i det vi så. Det er lett som publikum å føle seg litt dum. Følelsen av at regissøren forsøkte å kommunisere noe intelligent som ikke nådde helt ut, hang over oss. Heldigvis er det gjort noen grep som løser det hele opp… litt.. Mot slutten kommer det et gøyalt brudd hvor skuespillerne trer strømpebukser over ansiktene og plasserer parykker over, slik at fjesene ser nokså forvrengte ut. Dette ender i en komisk dansesekvens. Vi skulle ønsket oss flere slike grep for å løsne mer opp.

Skal du se dette stykket må du være forberedt på teksttungt teater og på at du selv må jobbe både for å forstå handlingen og for å bli underholdt. Noen ganger er det helt perfekt, andre ganger burde man heller stå over.

Tittel: La deg være
Tid/sted: Nationaltheatret, Amfiscenen 3.desember 2016
Av: Arne Lyngre                         Regi: Johannes Holmen Dahl
Med: Tone Mostraum, Andrine Sæther, Glenn André Kaada, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad
 
Anmeldelse av: Marianne Ek Hagen
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg