Reisen til Julestjernen av Sverre Brandt er den forestillingen som er spilt flest ganger på Nationaltheatret. Urpremieren var julen 1924, og tirsdag kveld satt vi i Teaterungdom i salen på Hovedscenen for å se den kjære og velkjente historien om Sonja som vil finne julestjernen. Forventningene var høye og stemningen på topp når vi satte oss ned i en sal fullstappet med barn og voksne i alle aldre. Dessverre ble vi skuffet.

Selome Emnetu som Sonja   Foto: Øyvind Eide
Reisen til Julestjernen er historien nesten alle nordmenn kjenner til. Teaterforestilling er litt ulik filmen de fleste ser hvert år på julaften, men tematikken er den samme: vær god mot andre og du vil tilslutt få den lykkelige slutten du fortjener. Det er regissør Kjersti Horn som har stått ved roret under årets oppsetning. Som teaterets husregissør står hun ikke uten erfaring og godt omdømme, men her har hun ikke klart å nå opp til forventningen. Det blir rett og slett for hyggelig og sukkersøtt. Den sørgende kongen som har mistet både datter og kone subber seg gjennom forestillingen med gråtkvalt stemme og barnslige sutringer. Barna ler, men det er ingen konge som vekker sympati. Den onde greven er kun ond i navn og halvhjertete handlinger og ikke skummel på noen måte. Jan-Gunnar Røise gjør dog en fantastisk jobb som den sleipe og klagende greven og han er helt klart den skuespilleren som treffer best på komedien. Men de kunne av denne grunn tillatt seg å gjøre hans kompanjong Heksen mer skremmende og stygg. Men dessverre er hun iført buksedress og lirer av seg uttrykk som “chill” og “baby”. Det er tydelig at forestilling undervurderer sitt yngste publikum, noe som er trist da litt tyngde og alvor kunne trukket nivået opp betydelig.

Selve veien til julestjernen kan bli litt vinglete til tider og det er ikke alltid det er like lett å henge med på historien. Første akt er ganske grei der vi følger Sonja til hun ankommer Julemannens hus. Det blir kanskje litt for mye “billig” prompehumor innimellom, men det er nok av sjarmerende og lekende barn på scenen som danser og vinker oss med videre i fortellingen. I andre akt derimot virker det som stykket går tom for innhold. Første del går bort i et nummer med dansende leker som trekker ut i det uendelige. Det er søtt i starten, men blir fort kjedelig.  Det blir plutselig allsang mens et sceneskifte pågår og Sonjas monolog blir av en eller annen grunn framført på rim selv om all annen tekst har vært moderne. Kun ved stykkets slutt føler jeg at handlingen er tilbake på rett spor.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mari Maurstad som Nissemor med alle smånissene   Foto: Øyvind Eide

Scenograf og kostymedesigner Kaja Ebbel Fredriksen må helt klart trekkes frem som kveldens høydepunkt! Scenebildene er nydelige fra første stund og kostymene passer stykket og karakterene til punkt å prikke. Det tilføyer forestilling den magien den mangler i regi og tekst og vekker teatergleden og julestemningen. Skal jeg anbefale noen å dra på denne forestillingen er det dette som skal nevnes.

Når alt er sagt var det tydelig at barna storkoste seg under forestillingen. De lo og sang og satt ytterst på setekanten for å få med seg det som skjedde på scenen. Sånn sett har stykket klart å nå sitt kanskje mest tiltenkte publikum; nemlig barna.  Men de hiver seg på de lettvinte triksene i prosessen og glemmer oss eldre som sitter i salen. Flott hvis du vil underholde de små i to timer, men bli hjemme hvis det er det du ønsker for seg selv.