Nok en gang har Teaterungdom tatt turen til Nydalen og Riksteatret. Denne gangen for å se En mann ved navn Ove av Fredrik Backman. Historien om Ove begynte som en suksessroman i 2012, ble i fjor en suksessfilm(nominert til Oscar for beste utenlandske film i 2016 til og med!), og slo jaggu til som teatersuksess også. Jeg hadde hørt om boka før den ble film, men kom aldri så lang som å lese den. Jeg ville se den på kino, men fikk liksom aldri tid. Det var på teateret jeg skulle få møte Ove for første gang og jeg kan med hånden på hjertet si at møtet levde opp til forventningene på alle måter. For dette var rett og slett imponerende!

Som teater har bok blitt til monolog. På norsk scene er det Sven Nordin som bærer den halvannen time lange forestillingen. Han spiller Ove, en 59 år gammel grinebiter som tilsynelatende aldri har et fint ord å si om noe eller noen. Han går daglige inspeksjonsrunder i nabolaget og nøler ikke med å si i fra hvis ikke alt blir gjort etter hans standard. Han er også lei av livet og vil aller helst bare få dø i fred. Men det er ikke lett å ta selvmord når man er så sparsommelig som Ove. Lettere blir det ikke når alle hans forsøk stadig blir avbrutt av alle de ulike personene som dukker opp i livet hans og som gradvis trenger seg inn hans ensomme tilværelse.

Foto: L. P. Lorentzen

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sven Nordin briljerer som Ove. Spillet hans er nyansert og presist og han behersker alle de ulike følelsene som ligger i rollen. Han er brå og sint, men også øm og snill. Han begynner monologen med rappkjefta replikker og virker tilsynelatende negativ til alt som skjer, men så fort han begynner å snakke om sin avdøde kone Sonja slippes det plutselig ut replikker som “hun var alle mine farger”. Disse øyeblikkene av sårbarhet kommer ofte overraskende på publikum og det gjør dem desto mer rørende. Nordin spiller selvfølgelig også resten av stykkets mange karakterer. Fra den høygravide utenlandske nabofrua til den sleipe omsorgsarbeideren som kontinuerlig kjører der det er forbudt. Skiftet mellom karakterene er fenomenalt utført av Nordin. Med kun en fysisk endring og skift i stemmen blir han plutselig en helt annen, og det med største troverdighet. Han faller aldri inn i klisjeene og fyller scenen med humor og sjarm.

Scenografien er passende. Den en enkel, sparsom og treffende, akkurat som stykkets eneste aktør. Midt på scenen står en benk og til høyre et piano med en krakk. I bakgrunn står en stor vegg men en dør og fire vinduer. Scenen kan gå fra å være innendørs til å foregå utenfor på sekundet noe som fungerer godt! Alt er i gråtoner bortsett fra setet på pianokrakken som er rød. Det trekker oppmerksomheten med en gang. Hvorfor et rødt element i slik et grått og trist bilde? En rød stol blir ytterlige trukket inn på scenen og det er ikke før Ove begynner å snakke om kona Sonja at vi skjønner sammenhengen. Han beskriver hennes røde kjole, hennes røde sko og hennes røde strikkejakke. Oves sorg og ensomhet blir gjenspeilet i det grå, mens det røde fra Sonja gjenspeiler den kjærligheten han fortsatt har i seg.

Foto: Riksteatret
 

Det er lite som trekker ned denne fantastiske forestillingen. Mot slutten skulle jeg kanskje ønske at stykket tillot seg å bruke litt mer tid på sin egen avslutning. Men kanskje var det nettopp meningen at det skulle gå fort? Tross alt er det jo de ensomme stundene som føles uendelige mens de lykkelige gjerne tar slutt så altfor fort. Uansett er dette en forestilling jeg anbefaler på det varmeste og jeg oppfordrer alle som har mulighet til å sikre seg en billett. Jeg lover dere at dere ikke vil angre!