Forrige uke var vi så heldige å få besøke Grusomhetens Teater og snakke med regissør og teatersjef Lars Øyno om deres nye produksjon I is another. I går var det urpremiere og vi i teaterungdom satt selvfølgelig i salen. Ekstra stoler settes foran første rad for å få plass til alle som har kommet. Seteradene er fylt av både gamle og unge, og forventningene er til å ta og føle på. Stemningen er på topp når forestillingen begynner.

Arthur Rimbaud var en stor kunstner, som forkastet kunstnerlivet til fordel for det risikable, men profitable handelsyrket i Afrika. Han viet tre år av sitt liv til poesien. I dag er han kjent som en revolusjonær innenfor sjangeren, og alt han produserte i løpet av denne korte perioden blir fortsatt studert og sitert den dag i dag. Men hva med de årene han tilbragte i Afrika? Hvordan fikk dette kunstneriske geniet utfolde seg i en verden så ulik den han kom fra? Det er det I is another forsker på og det er en spennende historie som blir presenter i de to timene stykket holder på.

Stykket startet med en kvinnelig skuespiller som kommer løpende inn på scenen. Hun er kledd i dress og ansiktet er dekket i overdreven brun sminke. Hun løper i ring, flakser med armene og stopper stadig i en usynlig kamp mot noe som prøver å holde henne tilbake. Jeg tenker med en gang at dette er Rimbaud som har ankommet Afrika. Endelig er han fri til å utforske de nye mulighetene som venter, men det er vanskelig å glemme det livet han har forlatt. Det tar ikke lang tid før resten av stykkets skuespillere fyller scenen når det travle og yrende afrikanske livet skal framstilles. Det fungerer godt med så mange på scenen da det forsterker bildet av den hektiske og eksotiske hverdagen Rimbaud har valgt. De beveger seg rundt med hvert sitt fysisk uttrykk og uforståelige ord i det som nesten blir en dans. Mye av stykket skal vise seg å foregå på denne måten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bildet hentet fra Grusomhetens Teater sin facebook side 

Hvert sceniske bildet tar seg god tid til å vise historien. Det fysiske teateret er grunnmuren i Grusomhetens Teater og hengivelsen til formen er tydelig i alt skuespillerne gjør. Det er vanvittige mengder med repetisjon, men det er ingen på scenen som mister energi eller tilstedeværelse i de presise bevegelsene. Resultatet blir en nesten hypnotiserende flyt som forsikrer at publikum holder fokus selv når det samme skjer over lengre perioder. Når kostymer og scene skal forandres er det ingen som forsvinner, men tar heller alle skift på scenen. Det skjer ting hele tiden og det er magisk å se på.

Det er også mye tekst. Rimbaud skrev brev til moren hjemme i Frankrike og sine handelsforbindelser i Afrika. Disse brevene blir framført av skuespillerne både alene, i kor og i bevegelse. Her forekommer også hyppig bruk av repetisjon. Når dette skjer er det teksten som står i fokus. Det er her I is another begynner å finne svaret på sitt spørsmål. For det er tydelig i disse brevene at Rimbaud aldri forlot sitt unike forfatterskap, men satte det bare til bruk i et annet format. Blandingen mellom kjølig business og lidenskapelige utbrudd tvinnes sammen i ordene han skriver. Han er besatt av tall, matte og alle prosenter som kan forekomme i alle handler han foretar seg. Kanskje poesien rett og slett ble for svevende for han og han trengte et mer håndfast resultat i sitt arbeid?

Akkurat hvorfor Arthur Rimbaud valgte å gjøre denne helomvendingen i livet får vi aldri vite. Mange tenker nok som meg: Hvordan kan en som har klart det som nesten er umulig, nemlig å lykkes i kunsten, bare forlate det til fordel for den jobben mange ikke vil ha? I is another er inne på svaret, så om du har tid burde du ta turen innom Grusomhetens Teater for å se denne utrolige fortellingen om en mann som våget det få gjør – å bli en annen.