Noen ganger er man så heldig å oppleve teater som treffer deg på en måte du ikke helt kan sette ord på. For meg var Det er Ales en slik forestilling. Dramatisert av skuespiller og forfatter Maria Sand (som selv står på scenen) er denne versjonen av Jon Fosses roman fra 2004 en vakker skildring av kjærlighet og savn, og det å forsone seg med stor sorg. En november-tirsdag i 1979 forsvant Signes ektemann Asle på fjorden. 23 år senere mimrer hun fortsatt tilbake til den skjebnesvangre kvelden.

Vi følger en dialog mellom gamle og unge Signe. Den gamle Signe tenker tilbake på alt det unge Signe gjorde og sa den dagen Asle ble borte. Kunne hun gjort noe annerledes? Han sa han bare skulle sjekke at den lille utrygge båten var trygt festet, men allikevel dro han ut på fjorden i stygt uvær. Hadde hun bare blitt med, selv om hun likte verken båten eller fjorden. I timene hun venter hjemme i gamle-huset begynner hun å se Asle sin slekt i huset. Hun ser hans tipp oldemor Ales som redder sønnen Kristoffer fra å drukne i samme fjord. Hun ser Kristoffer og kona Brita holde rundt sin døde sønn som de ikke klarte å dra opp fra fjorden i tide. Han het også Asle. Fem generasjoner har levd i huset og fjorden kalte på dem alle.

Foto: Dag Jenssen
 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det er gode skuespillerprestasjoner fra alle på scenen. Elisabeth Sand som gamle Signe, er en stødig klippe som har kjent savnet etter Asle i mange år, noe som sitter integrert i både kropp og ansikt. Maria Sand er en mer følelsesladet Signe som ung. Hun spiller ut sin bekymring, frustrasjon og kjærlighet med temperatur og sårbarhet. Oddgeir Thunes Asle er en mann man liker umiddelbart. Han liker ikke store ord og det er ikke alltid så viktig å ha et svar på hvorfor man gjør ting. Hans nærvær på scenen er behagelig og trygt, og som publikummer savner jeg ham like mye som Signe gjør.

Det sceniske bildet legger tung vekt på det visuelle, mens selve scenografien og rekvisittene er minimalistiske. Fire store neon skilt hvor det står “himmel”, “fjellet”, “fjorden” og “heime”, tennes av en naken Thune. Under “himmelen” henger et slektstre som gjør det lettere å følge Signe sine møter med Asles familie. Gamle-huset blir representert av et dokkehus, menneskene av små figurer og veiene av neonfarget teip. En rosa tredemølle visualiserer Asle sin vandring mot fjellet, og en elektrisk vifte og litt vann skaper illusjonen av regn og vind. Skuespillerne selv lager sin egen lydkulisse. De tar opp lyder og replikker og spiller dem så av – ofte gjentatte ganger. Det fungerer godt som virkemidler da teksten settes i fokus, og stemningen som følger blir noe unikt. Når gamle Signe sitter alene på slutten med stemmene til unge Signe og Asle på høyttaler, sitter det tungt i brystet.

Foto: Dag Jenssen

Det er mange tanker som flyter rundt i hodet når jeg går ut av teateret. Jeg skulle ønske at forestillingen varte lenger, slik at jeg kunne opplevd mer av denne flotte historien. Det er Ales tror jeg berører alle som ser den og det er helt klart en opplevelse verdt å få med seg. Så hva venter dere på?