Det er en stille søndag og jeg tar turen for å se «Rain» på Dansens hus. Forventningene var høye, jeg gledet meg. og jeg var ikke den eneste. Forestillingen var utsolgt og foajeen helt full før innslipp.
Foto: Anne Van Aerschot
Rain ble først vist i 2001. Koreografen, Anne Teresa De Keersmaeker, anvender matematiske strukturer og geometrisk bruk av rommet for å skape sine forestillinger. Denne gangen akkompagneres koreografien av «Music for 18 musicians» av Steve Reich. Scenebildet er stort og åpent. Et slags slør av tau henger fra taket og omringer scenen. Musikken starter og ti danserne gjør sin entrè. Etter at alle har kommet inn på scenen, begynner de å løpe. De løper lenge, samles i en klynge og gjentar dette mønsteret før de spres utover rommet.
Danserne beveger seg ulikt, hver for seg, men danser allikevel sammen. Musikken spiller konstant og det er alltid noen i bevegelse. Når dansernes blikk møter hverandre smiler de. Samspillet, dansen, følelsene – alt gjøres med letthet. Det er behagelig for oss i publikum å se på. Det hele virker uanstrengt og naturlig, selv når kompaniets tre mannlige dansere gjør fantastiske løft og briljerer med kroppsbeherskelse og fysikk.
Foto: Anne Van Aerschot
Alle starter med klær i beige og duse jordfarger. Underveis blandes det inn mer og mer rosa og lilla. Tilslutt er de fleste kledd i kjoler og skjorter med glitter. Forandringen skjer gradvis, scenebildet er i konstant endring. Det er vakkert å se på, selv om jeg kanskje ikke helt forstår hvorfor det skjer. Men meningen bak er kanskje ikke så viktig? Elegansen og finessen det utføres med er mer enn nok for å fengsle publikum.
Rain er en imponerende forestilling, vakker fra start til slutt. Det føltes som om jeg var en del av forestillingen, jeg fikk blikkontakt med dansere underveis, jeg fikk smil. Jeg vil anbefale alle å følge med på Rosas-kompaniet fremover! Det vil iallefall jeg gjøre!
Foto: Anne Van Aerschot