På scenen står en god, gammel traver og forteller historier fra sitt eget liv, i salen serveres det kontinuerlig drikke og snacks, folk ler og koser seg sammen og gjennomsnittsalderen er minst en generasjon over oss. Musikkinnslagene fra 60-70-tallet gjør ikke følelsen noe mindre… Dette er som en jubileumsfest blant gamle bekjente.
Etter nesten 50 år i gamet begynner Bjørn Sundquist å bli et kjent ansikt for de fleste. Han har medvirket i utallige filmer og teaterforestillinger, og har kanskje fått stemplet som en litt gretten nordlending. Denne kvelden er Bjørn seg selv, og han er langt fra en gretten gubbe! Med varme og humor (og klassisk nordnorsk ordforråd) forteller han om sitt eget liv, fra barndom og ungdomstid, og selvfølgelig fra sin lange skuespillerkarriere. Det mer overraskende momentet i forestillingen, er Sundquists musikalske side. Sammen med perkusjonist Gunnar Augland synger og spiller han seg gjennom flere hits fra sin oppvekst. Det er gøy å se skuespilleren gjøre noe annet enn å være – som han selv nevner – streng prest og politimann. Men det er også elementer av det mer klassiske teaterslaget her. Sundquist leser opp dikt og har noen få passasjer med mer alvorlig innhold.
Foto: Arthur Arnesen
Overgangene mellom de ulike formene er i bråeste laget, og jeg sliter med å skjønne hvilken forestilling dette er. Det er morsomt og fullt av punshlines, men ikke et standupshow. Det er musikk, men ikke en konsert. Det er én skuespiller, men ingen ren monologforestilling. Skal den sammenlignes med noen andre forestillinger, må det være Else Kåss Furuseths Kondolerer, som solgte fulle hus på Nationalteatret for noen år siden. Men Et Hælvettes Liv når ikke opp på samme nivå. Kontrasten mellom det alvorlige og det komiske er ikke stor nok, og utføres ikke med samme balanse. Det hakker hele tiden litt, og forestillingen får heller ikke mye hjelp fra lys og lyd. Perkusjonen kommer inn på steder jeg ikke helt forstår, og lyset er ganske harry med blafrende knallfarger på bakveggen og en urolig spot på Sundquist.
Foto: Arthur Arnesen
Bortsett fra et par historier, hvor jeg ler ganske hjertelig, er det kun én scene i forestillingen som virkelig treffer meg. Sundquist forteller om sine samiske røtter og avslutter sekvensen sittende foran et “bål” og joike. Først er jeg redd for at dette skal bli kleint, men trommene kommer helt til sin rett her og Sundquist briljerer. Det er en helt annen stemning enn i resten av forestillingen, og det legger seg en ro over salen. Applausen etterpå er øredøvende. For den nevnte balansens skyld, skulle jeg ønske det var flere slike deler.
Men så er det kanskje ikke meningen at denne forestillingen skal være rørende og vakker. Det er en forestilling for Bjørn Sundquist og hans liv, den er personlig, løs og ledig, og det er tydelig at dette treffer majoriteten av publikum. 50-åringene rundt oss ler i alle fall godt. Vi på vår side blir sittende litt på utsiden av det hele. Det er nok ikke forestillingen du tar med daten på, men pappa vil sikkert sette pris på en billett!
