Det er mange konger og regenter i denne verden. Det er mange statsoverhoder med mye makt. De sitter på toppen av tronen og styrer nasjonen etter sin vilje. Hva skjer når denne viljen er selvsentrert og uten tanke på omverdenen? Når riket kollapser under deres ledelse? Det er en spennende og aktuell tematikk jeg presenteres for i starten av Kongen dør på Nationaltheatrets amfiscene. Etter en drøy time sliter jeg likevel med å holde tilbake gjespet…
Foto: Nationaltheatret
Programmet til forestillingen inneholder tekster om store ledere som har måtte kjenne sin besøkelsestid, om justismord, diktaturer, kongemord og om å la nye krefter slippe til. Med tanke på den virkeligheten vi lever i i dag, er jo dette superaktuelt. Og ser man på selve historien i Kongen dør, reflekterer den også disse tingene: En Konge styrer alt med sitt narsissistiske sinn, og riket holder på å gå under. Han får vite at han skal dø om 90 minutter og kjemper forestillingen ut for å unngå det uunngåelige, mens flere rundt han prøver å dytte han inn i det. Men de interessante spørsmålene jeg startet med forsvinner så å si bort i snakk om sykdom og dødsangst. I løpet av de 90 minuttene er det andre ting som tar min oppmerksomhet… Jeg tenker mer på frykten for døden og spørsmål som “var det et godt liv?” og “gjorde jeg alt jeg ønsket?”.
Foto: Nationaltheatret
Det er upåklagelig godt skuespill i forestillingen. Jan Sælid og co. har virkelig den komiske timingen på plass og får ut det humoristiske potensialet i den absurde teksten. Spesielt Sælid gjør en forbløffende fysisk jobb på scenen, og gir alt i rollen som Kong Bérenger. Også Espen Alknes imponerer med sin sleipe framstilling av kongens livlege. Selve skuespillet gjør at jeg koser meg lenge, men etter en drøy time faller jeg litt av… Kongen kjemper fortsatt for å holde seg i live og teksten beveger seg over i noe jeg ikke helt klarer å gripe. Det blir litt for mye snakk og litt for lite sammenheng, som det jo ofte kan bli i absurd teater. Jeg klarer ikke helt følge budskapet lengre, og begynner dessverre å kjede meg.
Det er en forestilling med gode skuespillerprestasjoner, og jeg tror jeg virkelig ville digget den om den var en halvtime kortere, og sparket litt hardere mot vår egen samtid.
