Norrøn mytologi iscenesettes på Hovedscenen på Det Norske Teatret. Robert Wilson, regissør, scenograf og lysdesignar, gjør det han kan best: Pumpe teaterets ressurser for å skape en helt enestående teateropplevelse. Storslagent, voldsomt og magisk. Wilson leker seg med Edda.
Foto: Lesley Leslie-Spinks
Edda er en nydelig, finurlig teaterforestilling. Ting gjøres enkelt i all sin storslagenhet. Flott scenografi skyves inn og så ut. Musikk brukes i overgangene. Skuespillerne synges og danser, beveger seg synkront og i ensomhet. Teateret fremstår som en lek gjennom gudenes historie. Det går som det gjør i Edda, hele veien til Ragnarok, jordens undergang.
Forestillingen er noe helt eget. Det finnes ikke noe lignende på norske teaterscener. Robert Wilson er som alltid kompromissløs. En av verdens mest berømte regissører får gjøre som han vil når han inntar teatre verden over. Det handler om det visuelle. Tekst, skuespillerkunst, scenografi og ikke minst musikk skrus sammen for å skape bilder, mer enn historier. Nydelig, som forventet. Wilson var først ut, og opprettholder fortsatt den helt egne stilen.
Foto: Lesley Leslie-Spinks
Noen av skuespillerprestasjonene er enestående. Gjertrud Jynge briljerer (som vanlig) som Volva. En stemmeprakt, en tilstedeværelse og en herlig hvit parykk… Ingen kan gjøre som Jynge når hun er i toppform. Henrik Rafaelsen og Frode Winther kommer også til sin fulle rett i Wilsons magiske univers. Som henholdsvis Odin og Tor skaper de herlige karakterer. Jeg blir glad hver gang de inntar scenen, rett og slett fordi de spiller så ekstremt godt. Jeg vil også trekke frem Tiril Heide-Steen (Gygra) og Unn Vibeke Hol (Den falske Volva). Rollene deres er ikke de mest markante eller viktige for handlingen, men hver gang de inntar scenen innfører de noe eget, noe nytt, noe spennende. Av meg får de stående applaus.
Foto: Lesley Leslie-Spinks
Det meste er sagt om denne forestillingen. “Alle” liker den. Den er nydelig og pompøs, leken og knirkefri. Så hvorfor får den bare 5’ere på terningen? Det er jo tydelig at Wilson og Det Norske Teateret har jobbet for en home-run. Vel, historien er litt bagatellisert. Etter den første halvtimen har man fått det man forventer. Det er jo ikke spennende. Det er veldig bra, men ikke nyskapende – i Wilsonforstand.
Jeg må si meg enig med mine anmelderkolleger: En herlig forestilling, nydelig, magisk, elegant, terningkast 5.
