Den Norske Opera og Ballett fyller hovedscenen med drøye tre timer dans, fordelt på fire små forestillinger. Med utgangspunkt i den sovende skjønnheten skapes fire vidt forskjellige forestillinger. Resultatet varierer fra det helt fantastiske til det høyst ordinære.
Det hele starter med “Desolating Persephone”, koreografert av Ina Christel Johannesen. En leken snau time i spennet mellom ballett og samtidsdans. Den sovende skjønnheten våkner og motarbeides. Et hav av dansere sentreres rundt den begravde piken som våkner, forledes, kjemper. Det kastes sort sand, det vandres i en imponerende, men enkel scenografi. Dansen står i sentrum. Det hele er hardt og rått. Av mangel på et bedre uttrykk vil jeg kalle Johannesens (som forøvrig er norsk) sin ballett “fransk gotisk-eleganse til fingerspissene”.
Foto: Erik Berg
Den sovende skjønnheten kjemper i “Desolating Persephone”
Etter en pause inviteres publikum inn i “Picture a vacuum”, med koreografi signert Hege Haagenrud. Denne lille finessen med kun fire dansere på scenen, og høyst enkel scenografi er en av de beste danseforestillingene jeg har sett noengang. Den er rett og slett fantastisk. Elegant, rask, finurlig, spennende. Jeg har ikke så mye mer å si, dette var perfekt.
Foto: Joerg Wiesner
De fire danserne leverer en perfekt forestilling i “Picture a vacuum”
Melissa Houghs “Epic short” følger deretter. Dette oppleves som en enkel tradisjonell ballett. Med eventyrprinsesse, prins og konge. En tapper kamp mot onde krefter hvor særdeles lite overrasker eller sjokkerer. Det føles litt som, platt. Selve avsluttningssekundet er helt fantastisk, men utover det var dette en høyst middelmådig ballett.
Foto: Joerg Wiesner
Vakkert, ja, men ganske kjedelig er dommen over “Epic Short”
Nok en pause følger så, før det hele avsluttes med Ingun Bjørnsgaards “Mahlermembran”. Ingun Bjørnsgaard har en helt egen måte å bruke stoffer på, noe som gjør at alt flyter. Også de tingene som ikke nødvendigvis virker sammenfallende, bindes sammen av de flytende stoffene og den særegne stilen. Forestillingen lever hele timen den varer. Jeg koser meg.
For å oppsummere får du mye servert om du tar turen til Operaen og ser “Sleepless Beauty”. Hadde jeg kunnet gitt fire individuelle terningkast hadde jeg landet på 5, 6, 3, og 5. Det kan jeg ikke, men “Sleepless Beauty” lander uansett på en trygg 5er.
Foto: Erik Berg
Stoffene flyter nydelig i Ingunn Bjørnsgaards “Mahlermembran”
