Claude Debussys “Pelléas og Mélisande” på Den norske opera og ballett, var mitt aller første møte med opera. Jeg var med andre ord svært spent på hva jeg kunne forvente meg. Med et åpent sinn gikk jeg inn i Operaens praktfulle hovedscene, og gjorde meg klar for den 3 timer og 15 minutter lange forestillingen; på Fransk.
“Pelléas og Mélisande” forteller en dramatisk historie om kjærlighet, familieintriger og drømmer i møtet med virkelighet. Den mystiske Mélisande, som ingen vet hvem er eller hvor kommer fra, blir funnet av barnebarnet til Kong Arkel av Allemonde, Golaud. Han tar henne med seg, og gifter seg med henne. Mélisande blir dratt inn i en dysfunksjonell familie full av mørke hemmeligheter, og føler seg syk og ulykkelig. Så kommer Golauds halvbror hjem, Pélleas. I møtet med han finner Mélisande den store kjærligheten, og et uforhindrelig trekantdrama blir satt igang med fatale konsekvenser.
Foto: Erik Berg
Det er bare å la seg imponere av det mektige orkesteret, de kraftfulle sangerne og operaens univers. All musikken er akustisk, noe man ikke skulle ha trodd, da lyden runger helt fram til bakerste rad. Det visuelle aspektet ved forestillingen er i tillegg svært godt gjennomført. Scenografien og kostymene utfyller hverandre i stil, farger og kontraster, og kan symbolisere Mélisandes følelse av å være syk og ulykkelig. (Vi befinner oss alltid på et legekontor, med en lege som følger med på henne fra start til slutt.)
Foto: Erik Berg
Forestillingen er på Fransk, og er derfor tekstet til både norsk og engelsk. Jeg opplevde det som overraskende lett å lese tekstene samtidig som jeg fulgte med på handlingen. Selve handlingsforløpet kan imidlertid virke relativt langtekkelig og uaktuelt for tiden vi lever i. Her kan det derimot være at min mangel på erfaring med opera kommer i veien for objektiviteten min, og at jeg simpelthen ikke er vant med denne formen for historiefortelling. Da jeg leste mer om “Pelléas og Mélisande” etter endt forestilling, fant jeg ut at man blant annet kan trekke tråder til Sigmund Freuds teorier om drømmer og underbevissthet. Med andre ord ligger kanskje stykkets styrke bak teksten og handlingen, og at man som publikummer må se forbi dette for å finne spenningen og aktualiteten i det hele.
Alt i alt hadde jeg en positiv førstegangsopplevelse med opera. Til neste gang vil jeg riktignok lese meg bedre opp på historien før jeg ser forestillingen, for å få mer ut av selve handlingsforløpet. Ellers vil jeg anbefale “Pelléas og Mélisande” til alle som ønsker seg en forestilling med musikk i verdensklasse utført av perfeksjonerte musikere.