Det Norske Teatret setter opp den første norske teaterteksten som tar opp tema knyttet til 22.juli. En forestilling om sorg, sorgbearbeidelse og det å bli fanget i smerte. “Sju dagar i august” er en bok som nå er overført til scenen, nærmere bestemt scene 3. En liten scene som innbyr til nære relasjoner mellom tilskuer og skuespiller, en scene som innbyr til medfølelse og innlevelse. Dessverre er ikke forestillingen god nok.
Foto: Dag Jenssen
Det som utspiller seg er hverken engasjerende eller spennende. Folk i salen begynner etterhvert å le flere steder. Det kan umulig være meningen, men jeg skjønner at det blir sånn. En fantastisk skuespiller som Ellen Birgitte Winther er her redusert til en sofaflyttende kvinne, i verdens mest fremtredende bukser og med heler som lager irriterende lyder under hver eneste sofaflytting. Nina Woxholtt, som har den lite sjarmerende oppgaven med å bære hele forestillingen, kjemper med nebb og klør for å tilføre den alt hun kan innenfor skuespillerfaget, men det er ikke nok. Forestillingen er ganske enkelt ikke god.
Det er fælt at regissør Morten Borgesen ikke tør å gjøre mer. Historien alle kjenner, sorgen alle har kjent på. Her er så mye å ta tak i, men det virker som om det er for vanskelig, selv for teamet på Det Norske Teatret. De tør rett og slett ikke å gå dypt nok inn i det. Det hele blir for distansert. Selv har jeg veldig lite å si, for forestillingen er veldig veldig lite…
Jeg håper virkelig at folk er uenige med meg. Dette var en forestilling jeg hadde store forventninger til. Dessverre ble det for meg kun en dårlig forestilling.
Foto: Dag Jenssen
