Teater MANU – Jonas og kroppen

I Christies gate på øvre Grünerløkka i Oslo har det vært hektiske uker. Hele Norges tegnspråkteater Teater Manu har pusset opp sine lokaler og inntok fredag sin helt nye scene med forestillingen “Jonas og kroppen”. Vi i Teaterungdom.no var selvfølgelig på plass for å feire, se premiere og nyte boblene i glasset.


Foto: Gisle Bjørneby

Det er feststemning i publikumsfoajeen. Ny scene skal innvies og premieren på “Jonas og kroppen” skal unnagjøres. Teatersjef Mira Zuckermann har regien på dette nye stykket skrevet av Trond-Viggo Torgersen. Det er så utrolig mye å like ved dette teatret. De har en ekstrem seriøsitet knyttet til alle produksjonene sine. Her er alt lagt til rette. Velvalgte prosjekter, fantastiske kostymer, flott sminke og scenografi. I Jonas og kroppen har de i tillegg helt fantastiske animasjoner. Her kjører man på med full styrke hver eneste gang, noe som gjør at man alltid får godt igjen for pengene sine på Teater Manu.

Formen er noe helt eget. Å spille teater på tegnspråk legger opp til en fysisk spillestil som Teater Manu mestrer til fingerspissene. Dette er også et formspråk som egner seg veldig godt til barneteater. Alt dette tatt i betraktning burde Jonas og kroppen være en suksesshistorie fra ende til annen. Allikevel når den for meg ikke helt opp. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Man sier ofte “vis det, ikke si det” innenfor teatret. Noen ganger opplever jeg at Jonas og kroppen blir litt forklarende. Man blir kjent med Jonas og hans familie, mor, far, bestemor, bestefar og bestevenninnen Marie. Jonas får vaksine, magevirus og blir påkjørt (av mamma). Som en slags parallell historie får man se hva som foregår inni Jonas. Her møter man fornuften, Cortex, følelsene, Amygdala og mange mange flere. Underveis forteller de ulike kroppsdelene og hva de gjør og hvordan kroppen fungerer. Det hele blir en slags blanding av teater og pedagogikk, forkledd med fantastiske kostymer og animasjoner. De hadde kanskje ikke trengt å si så mye. For eksempel forteller Jonas at han og Marie elsker å spille fotball, senere ser man de spille nettopp fotball. Det er tydelig nok, han hadde ikke trengt å fortelle det først. Dette går litt igjen i forestillingen.


Foto: Gisle Bjørneby

Så blir det ironisk å henge seg opp i lydeffektene når man tross alt seg tegnspråkteater. Når det er sagt har jeg sette flere forestillinger på teatret, og alltid syntes at lydeffektene har vært helt briljante. Det er de ikke denne gangen. Det spilles av et enkelt lydspor med Trond-Viggo sin kjente varme stemme. Varm og god, ja, men i dette tilfellet ikke særlig engasjerende. Det hele fremstår platt og litt kjedelig. Synd, for her er det masse potensiale. Hvordan høres hjernen ut, kontra tarmen? Hvordan snakker skjelettet? For selv om dette naturlig nok ikke burde ha førsteprioritet blir det for meg som hørende en del av helhetsinntrykket, og når alle andre elementer er så til de grader ivaretatt savner jeg noe. (Det gjorde jeg ikke under “Jeg” eller “Jeg var Fritz Moen”.) 

Når det er sagt har Mira gjort en genistrek ved å hente inn Daniel Durant til å spille Jonas. Daniel er en kjent Broadway-skuespiller i det amerikanske døvemiljøet og briljerer virkelig i tittelrollen. Han er levende, tilstede og helt ekte i fremstillingen av den unge gutten. Samtlige skuespillere gjør en meget god jobb, men det er lett å forstå hvorfor Daniel er gitt hovedrollen. Han har det lille ekstra, et glimt i øyet, og med Mira sin regi får han også mulighet til å sjarmere unge som voksne i salen.


Foto: Gisle Bjørneby

Teater Manu viser nok en gang at de er noe helt eget. På sin nye scene viser de en god forestilling innenfor en helt egenartet sjanger. Forestillingen som helhet treffer kanskje ikke meg helt, men der de er gode er de virkelig gode. Daniel Durant viser skuespillerkunst i aller ypperste klasse og teatret har kvalitet i alle ledd. Om du har en oppriktig interesse for teater og enda ikke har gått inn dørene på Teater Manu burde du virkelig benytte muligheten. Selv blir jeg meget overrasket om “Jonas og kroppen” ikke belønnes med en eller to Hedda-pris-nominasjoner: beste kostymer/scenografi og beste mannlige skuespiller (Daniel Durant). Så gjenstår det bare å se om jeg får rett.

Gratulerer Teater Manu, med ny scene, med ny forestilling og med et godt stykke teaterarbeid.

– Helge

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg