Lesning av Edda

Visste du at det fantes lesninger på Det Norske Teatret? Det visste ikke jeg, og jeg er nok ikke alene. På lesningen av EDDA 25.april på scene 3, var salen nesten tom. Noe som er synd, da lesningen var både informativ, interessant og annerledes.

EDDA handler om Gudediktene fra den norrøne mytologien. Fortellinger som holdt seg levende gjennom muntlig fortellerkunst, til de ble skrevet ned på Island på 1200- og 1300-tallet av Snorre Sturlasson. På 1600-tallet fant man i tillegg et annet manuskript med eldre norrøne gudedikt. Manuskriptet fikk navnet Den eldre Edda, mens Snorres verk ble hetende Den yngre Edda. Sammen danner de hovedkilden til norrøn mytologi og skaldetradisjonen.


Foto: Det Norske Teatrets hjemmeside

Selve lesningen tar for seg Jon Fosses personlige adapsjon av Gudediktene Voluspå, Vavtrudnesmål, Grimnesmål, Trymskvida, Loketretta og Balders draumar. Det er seks skuespillere på scenen, som bytter på å lese og spille ut karakterer. De sitter på hver sin stol i en liten halvsirkel overfor publikum. Ut over dette er det ingen annen scenografi, bortsett fra et lite tre på høyre side av scenen. Stilen på det hele er svært uformell, skuespillerne stiller i private klær og møter publikum først og fremst som seg selv.

Lesningen begynte med dunkelt scenelys og mystisk musikk. Skuespillerne kommer inn, og finner plassene sine. Stemningen blir satt, vi er i en annen tid, full av mystikk og magi. Jeg fikk nesten en følelse av å være barn igjen, la fantasien flyte og lytte til magiske historier som jeg selv lagde egne bilder til. Det er dette lesningen inviterer publikum til å gjøre, leve seg inn i historien og lage sine egne imaginære bilder. Det som skjer av fysiske handlinger på scenen er såpass lite, at det kan fungere mer som en oppvekker for oppmerksomheten og støtte for publikums innlevelse. Teksten i seg selv er svært kompleks, hvilket skuespillerne ikke la skjul på. En og annen feil i muntlig uttalelse dukket gjennomgående opp, etterfulgt av en hyggelig latter fra både publikum og de andre skuespillerne. Tekstens kompleksitet krever imidlertid veldig mye konsentrasjon av publikum, og ettersom lesningen varte i nesten 1 time og 30 minutter, må jeg ærlig innrømme at jeg falt ut litt innimellom. Samtidig var Gudediktene såpass interessante at jeg alltid klarte å hente meg inn igjen.

Jeg vil definitivt holde øye med framtidige lesninger på Det norske teateret. Her har man en unik mulighet til å leve seg inn i historier gjennom egne imaginære bilder. Selv hadde jeg nesten glemt hvor fint det er å bli lest for av gode historiefortellere.

Av Maren Eikli Hiorth

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg