Lost Accidentally lager til tider herlige bilder rundt det å miste noe eller forsvinne. Hadde bare dramaturgien vært tightere ville forestillingen hevet seg enda ett hakk…
Tittel: Lost Accidentally |
Tid/sted: Hovedscenen, Dansens hus, fredag 19. mai 2017 |
Varighet: ca 70 min |
Koreografi og regi: Francesco Scavetta Produksjon: Wee |
Utviklet i samarbeid med danserne: Gry Kipperberg, Luke Divall, Ismaera Takeo Ishii, Meleat Fredriksson og Riina Kalmi |
Musikk komponert og fremført live: Henrik Olsson |
Dramaturg: Sasa Bozic |
Lyddesign: Gianluca Mastronardi Lysdesign: Stefano Stacchini |
Kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther |
Scenografi: Francesco Scavetta og Gjøril Bjercke Sæther |
Spilles: 19. – 21. mai 2017 |
Anmeldelse av: Kari Schulstad Wasa |
Foto: Dansens hus
Lost Accidentally tar for seg temaene tap og forsvinning. Ikke bare det å miste noe materielt, men også de irreversible forandringene i samfunnet og våre egne liv. Gjennom arbeidsprosessen har de samlet tekster, historier, lister, dikter og bilder relatert til temaet. Sånn jeg forstår det har de laget ulike sceniske bilder på disse tekstene de har samlet inn. Bildene de lager kan være helt nydelig, for eksempel brenner de opp et papir i et helt mørkt rom med en enslig spot lysende over utøveren. Så enkelt utført og så nydelig å se på og et magisk samspill mellom lyder, bevegelser, lek og alvor.
Og det er her forestillingen er god. I leken med lydene underveis i forestillingen. De har en egen perkusjonist med trommesett på scenen som lager mye av lydene. Danserne lager også lyder med egne lydmicrofoner som fanger opp stemmer og støy fra scenen. De iscenesetter lyden på en nydelig måte. I tillegg elsker jeg hvordan de leker med røyk og røykmaskinen. På et tidspunkt er hele scenen dekket med røyk og det er spennende hvordan de lager bilder med danserne inni røyken og lyset fra lyskasterne mot røyken.
Foto: Dansens hus
Selv om de har mange fine scener i forestillingen, noen ganske humoristiske, så kunne dramaturgien mellom bildene og scenene vært noe tightere. Det burde gått fortere fra bilde til bilde. Noen ganger bruker de en del tid på å arrangere scenografien på ulike måter uten at jeg helt forstår hvorfor. I tillegg føles det som om det er mange slutter og jeg sitter egentlig og venter på når den siste scenen skal avslutte. Når det endelig ser ut som det er slutt, publikumslyset er på, scenografien har blitt pakket inn i presenning og en mann står igjen på scenen, så kjører den siste danseren på med en solo. Det hele virker for meg improvisert og danseren kaster seg rundt på gulvet og jeg blir sittende og tenke på hvor mange blåmerker han kommer til å ha i morgen etter dette. Tilslutt setter danseren seg i publikum og må selv klappe forestillingen ferdig for å få publikum til å klappe. Underlig.
Vakre bilder, men litt slapp dramaturgi. Fint, men ikke fullklaff.