Den 26.mai tok jeg turen til Det Norske Teatret for å se “Haugtussa”. Ane Dahl Torp har publikum i sin hule hånd fra det sekundet hun går på scenen. Ikke engang ringende telefoner i salen får oss til å miste fokus.
Foto: Dag Jenssen
Haugtussa er skrevet av Arne Garborg, men denne versjonen er bearbeidet av Ane selv. Mye av det gammelnorske språket er ivaretatt, noe som tidvis gjør det vanskelig for oss å henge med. Selv om språket ikke er veldig tilgjengelig, så er vi oppslukt av det som skjer på scenen hele veien. Dahl Torp er en rutinert og fremragende formidler med helt unik tilstedeværelse. Musikken er komponert av Anes ektemann, Sjur Miljeteig. Han er med henne på scenen som musiker, og kombinasjonen med musikk og tekst fungerer veldig godt. Sammen med flere andre virkemidler er den med på å skape rommet, det magiske teaterrommet.
Foto: Dag Jenssen
Det benyttes flere visuelle effekter, som for eksempel små plastfigurer i form av både dyr og mennesker, en dukkeseng, et tre som får grønne blader påsatt for å illustrere årstidene som kommer og går, og ei lampe som markerer hjemmet. Det er imponerende at hun klarer å skape dette rommet så troverdig som eneste skuespiller på scenen. Disse virkemidlene fremstår som nødvendige for at publikum skal klare å henge med gjennom den tunge teksten. Spesielt morsomt er det når hun bryter alvoret ved å spille på kontraster i tekst og visuelle effekter. For eksempel snakker hun om en stor mann, men holder en liten plastfigur i hånden. Dette kommenterer hun med blikk og stemmebruk. Stemmeforvrenging blir også brukt som et virkemiddel og gir assosiasjoner til troll.
Dette er en forestilling som inneholder mye av den norske folkesjela og det er ingen tvil om at den er godt innstudert. Ane gjør en glimrende jobb. Hva målgruppe angår, er det ingen hemmelighet at teaterungdoms utsendte er blant de yngste i salen.
Forestillingen sikter nok mot den litt eldre garde, men selv mener jeg også ungdom vil la seg fascinere av Anes timing, utstråling og tilstedeværelse.
