11 ÅR

Temaet i 11 år er noe så vanskelig som barneselvmord. Men det er et viktig og relevant tema som det må tørres å snakke om. Det setter lys på viktigheten av å ta mobbing seriøst, og at et sviktende system kan bety liv og død for en ung skolejente. 

Tittel: 11 år
Regi/scenetekst: Toril Goksøyr og Camilla Martens
Tid og sted: 24. mai, Hovudscenen, Det Norske Teatret
Scenografi og Kostyme: Olav Myrtvedt
Medvirkende: Kjersti Dalseide, Julie Moe Sandø, Jon Bleiklie Devik, Agnes Kittelsen, Oddgeir Thune og Benjamin Haug Hagen. 
Kommende forestillinger: spiller fram til 14. juni. 
Anmelder: Stine Sørensen

Hovudscenen på Det Norske teater er ugjenkjennelig når vi kommer inn. Vi blir sendt opp på et fire-meters høyt stillas hvor publikum sitter under forestillingen. Dinglende med bena over scenen titter vi ned på en skolegård hvor barn leker. Et par voksne lærere går rundt og passer på i gule refleksvester. Dialog og musikk hører vi via hodetelefoner som alle har på fra start til slutt. Det er spennende elementer som funker godt sammen. Fra posisjonen over scenen blir det avstand mellom spill og publikum, men gjennom hodetelefonene får vi handling så nært på at det føles ut som den er rett ved.


Foto: Kim Hiorthøy

Vi møter fire voksne som skal ha møte på skolen. Rektor (Kittelsen), klasseforstander (Dalseide) og foreldrene til 11 år gamle Aina (Sandø og Devik). For noen måneder siden tok Aina livet av seg, og nå skal de planlegge en minnedag i hennes navn. Denne delen av forestillingen foregår ikke på scenen. Vi hører kun samtalen på øret, men det gjør den også ubehagelig nær. Det er her jeg synes bruken av fugleperspektivet og hodetelefonene virkelig gjør seg som et teatralsk virkemiddel. Mens vi hører rektor forsikre foreldrene om at alle apparater er på plass slik at ingen skal bli oversett eller mobbet, ser vi i publikum ned på 30 barn uten en voksen å se tilstede. Det setter problemstillingen på spissen og det funker.


Foto: Kim Hiorthøy
 

Alle skuespillerne spiller hyperrealistisk. Jeg vil spesielt trekke fram Agnes Kittelsen som spiller en rektor uten snev av dårlig samvittighet, selv om det er tydelig at nesten alt var håndtert feil i saken om Aina. Om noen peker en finger på henne og skolesystemet skylder hun bare på lærer eller foreldrene. Det er frustrerende å høre på, men dessverre er det også skremmende realistisk.

11 år er en forestilling som passer for alle aldersgrupper, og den burde også ses av alle! Goksøyr og Martens kommer igjen med et viktig innslag på teaterfronten, som oppmuntrer til debatt og refleksjon. Ryktet har allerede spredd seg, så forestillingen er utsolgt i denne omgang. Heldigvis er den tatt med i repertoaret til Det Norske Teatret, og spilles videre våren 2018. Vår oppfordring er klar: vær tidlig ute og skaff deg billetter!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg