Det er igjen tid for Jo Strømgrens tolkning av Et dukkehjem, siden urpremieren januar 2016. Operaen viser seg fra sin beste side i kveldssolen, og det er som om alle inngår en usynlig avtale om at man skal være hakket mer anstendig, rett i ryggen og ha et sømmelige smil plantet i fjeset i det man entrer dørene til marmor-isfjellet vårt. Eller er det kanskje bare det at flertallet av klientellet her er nettopp den anstendige andelen av befolkningen? Fronten i den norske kultureliten? Det føles i alle fall slik i det vi går inn i sal 2.
Foto: Jenna Spitz
Alle som har satt seg ned ti minutter før forestillingsstart hvisker allerede idet de ser at Nora og doktor Rank leker seg på scenen. De har tydelig respekt for det som skal skje. Det sceniske grepet i seg selv er for så vidt morsomt, men som kan bli litt vanskelig å få til når man ikke kommuniserer eksplisitt med de i salen, og i tillegg har et høflig publikum som respekterer kunsten noe voldsomt.
Vi blir altså allerede fra innslipp introdusert til scenerommet: en nedstrippet scenografi, med bunkers-aktige dukkehus og små møbler, skjeve gulv og dører. Det henger en lyspære ned foran på scenen, og papirer strødd over hele gulvet. Man får en følelse av at man ser en krim fra 30-tallet, med mye røykmaskin, kråkelyder og mørke. Kanskje det er slik Strømgren ønsker å understreke den tragiske historien vi nå skal inn i. Likevel starter det håpefullt i det vi møter de lekende, godt voksne danserne (eller er de skuespillere? Jeg tror vi bør lande på scenekunstnere), i rollene som Nora og Dr.Rank. Det er som å se noen flørte i gangene på High School. Ja, det må bli High School fordi de snakker på engelsk. Vi får generelt se mye tøys og barnsligheter både i språk og kropp gjennom hele forestillingen. Fra en liten radio på Noras kjøkken får vi støtt og stadig høre toner som kan hinte til den berømte tarantellaen, som vi for øvrig får se i en ganske seksuell utgave.
Foto: Knut Bry
Er det én ting som alltid interesserer meg ved nye oppsetninger av denne historien, så er det er hvordan man løser dette med Nora og Thorvalds barn. Denne gangen eksiterer de ikke. Ikke på scenen, ikke i manus. Men kanskje de er der likevel? I det barnslige spillet, i Noras barnslige malerier på veggen, i de to barnestolene, eller i de to små tekoppene? Det er egentlig en litt kjedelig måte å tolke det på, og poenget er vel heller at når man utelater barna får man ikke publikum med på den utrolig vanskelige problemstillingen om hvem som er skurken. Man dras normalt sett mellom å hylle det å være sterk kvinne som drar fra dust mann, og det å være feig kvinne som drar fra barna sine. Denne gangen gjorde det ingenting at Nora dro. Nora vant, og Thorvald kan alltids kapre seg en sekretær i banken – og taper fordi han alltid må leve med at eksen bare falsket en underskrift for å redde ham fra å dø uten rett behandling. Dermed sitter jeg igjen med null empati, selv om det som regel alltid kommer når Nora knuser Thorvald i det han slenger ut “But no man would sacrifice his honor for the one he loves”. Men denne gangen svarer hun ikke med “It is a thing hundreds of thousands of women have done” – i alle fall ikke som jeg kan huske, og det er umulig et godt tegn.
Foto: Knut Bry
Så lurer jeg litt på en ting: det å bruke dukkehus, det å helle liksom-espresso oppi små kopper med voksne i barnestoler – er det originalt, eller er det akkurat det stikk motsatte når det er Et dukkehjem vi skal få se? Jeg får også en følelse av veldig overdrevent spill. Mulig det har noe å gjøre med at de amerikanske aktørene her er veldig amerikanske, på en måte som ikke går helt hånd i hånd med norsk sjenanse og jantelov. I ensemblet er det ingen som hverken overrasker eller gir oss grunn til å holde for øynene. De prøver seg også på et par humoristiske fraser, men det treffer ytterst få. Det er som om alt får et slags slør av tamhet etter seg. Og i det tarantellaen blir en stillestående striptease heller enn en fantastisk koreografi av selveste Jo Strømgren, da er det på en måte ingenting som imponerer lenger.
Jeg hadde håpet på en spennende tolkning av denne udødelige historien med i vært fall 90% dans, men fikk servert nok en (halv)moderne, realistisk kveld hos Helmers uten barn, og uten tarantella. De drar seg litt etter gulvet, og ruller på tak, og av og til får Nora noen utbrudd hvor hun løfter seg litt opp og svinger på beina, men det er ikke nok! Kanskje det er nettopp disse forventningene om dans som ødelegger for mitt inntrykk av A Dolls House, men etter å ha sett noen av Strømgrens spektakulære danse-forestillinger klarte jeg rett og slett ikke å la være. Så hvis du ennå ikke er del av den anstendige kultureliten, foreslår jeg å heller nyte sola på Operataket enn å se A dolls house i sal 2.
