Det er onsdag kveld og vi befinner oss i Trikkestallen på Torshov. Det er stappfullt. Alle er her av samme grunn, nypremieren på Fravær. 

Forestillingen har tidligere fått strålende anmeldelser, og hovedrolleinnehaveren, Marit Østbye, ble nominert til Heddaprisen 2016 for sine prestasjoner. Forventningene er derfor høye. 

Fotograf: Tine Poppe

Gjennom forestillingen følger vi Helen (Østbye) og utviklingen i hennes hukommelsestap, eller demens. En sykdom det har vært mye fokus på i media i det siste. En sykdom det ikke finnes noen kur mot. Vi er vant til å høre om hvordan de pårørende føler de gradvis mister den de er glad i, men her er det en ny vri. I denne forestillingen følger vi Helens perspektiv. Vi får se hvordan hun selv opplever det å glemme mer og mer. Fornektelsen. Hun er jo frisk. Bare glemmer litt. Glemmer mer. Men det feiler henne ingenting. 

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

For meg blir det ekstra nært. Jeg kjenner igjen mye fra min egen mormor og hennes kamp mot hukommelsen. Dette er en forferdelig sykdom hvor du gradvis mister din identitet og kontakt med omverdenen. En kamp hvor du er dømt til å tape. 

Fotograf: Tine Poppe

Fravær er en nydelig skildring av hvordan livet blir snudd på hodet. Vi møter en hel familie og får se hvordan sykdommen påvirker dem både som individer og som familie. Men viktigst av alt, vi ser det fra Helens perspektiv, en side av saken som sjelden blir fremstilt. Og det er nettopp det som gjør at denne forestillingen skiller seg ut og blir så troverdig. Jeg tror på alt som skjer på scenen, og lever meg inn i hvert sekund. Menneskene. Historiene de forteller. Alt er så ekte.

Jeg må også trekke fram Birgitte Victoria Svendsen, som med denne forestillingen har debutert som regissør. Det er en tung tekst med mye å ta tak i, men her har regissøren gjort noen grep som virkelig viser hva teksten er god for. Jeg elsker hvordan scenene glir over i hverandre, og sceneskiftene blir usynlige. Det gir forestillingen en fin flyt. 

Den intime scenen på Trikkestallen passer perfekt til dette stykket. Vi kommer tett på skuespillerne og får virkelig være en del av Helens liv. Det kan være vanskelig å spille når man har publikum så tett på seg, men jeg syns alle skuespillerne gjør en fantastisk jobb. Dette er kunst på høyt nivå og jeg håper så mange som mulig får med seg denne perlen av en forestillingen.