Lille Eyolf er tilbake på Amfiscenen på Nationaltheatret. Historien om barnet som ikke blir sett. Om foreldrenes sorg. Forestillingen har i en årrekke vært en publikumssuksess. Hvordan egner den seg for ungdom?
Foto: Øyvind Eide
Den er fantastisk! Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen; er forestillingen bra nok, er den bra for alle! Skuespillerne briljerer, særlig Ine Jansen og Kåre Conradi overbeviser denne tirsdagskvelden. Pia Tjeltas “EYOLF”-skrik gir meg gåsehud. Vi blir kjent med rollene, kommer inn i livene deres. Man kjenner på smerten, usikkerheten, flukten og desperasjonen. Ibsens velkjente stykke serveres enkelt, rent og lekkert. Her er skuespillernes rolletolkninger i sentrum, et meget godt regivalg.
Foto: Øyvind Eide
Som barn ramlet Eyolf av stellebordet. Han er derfor skadet, resten av livet. Foreldrene Rita og Alfred har alt fokus på hverandre, og deres psykologiske krigføring er alt det er plass til i huset. Gutten glemmes, tilsidesettes, skyldspørsmål står i sentrum. Huset er som et drivhus for gift, skyldfølelse og egoisme. Det er andre mennesker innom huset også, Alfred sin søster og Rottejomfruen blant annet. Alle som trer over dørstokken legges i potten for hat og skyld. Når ting endelig ser ut til å kunne lysne, drukner Lille Eyolf.
Sjelden har jeg sett en så stilren og lekker forestilling. Kostymer, scenografi, skuespillerprestasjoner, lys og regi. Alt er taktfullt, vakkert og kaldt på en og samme tid. Man ser menneskene, deres fasader og mangler. Man kommer så nær at smerten de føler smitter over på publikum. Teksten er dagsaktuell og viktig. For ungdommer som for voksne. Dette er virkelig en forestilling alle bør se!
Foto: Øyvind Eide