Det er lørdag kveld og premiere på Nationaltheatret. Publikumsradene på bakscenen fylles opp av teaterkritikere, skuespillere og spesielt inviterte. Stemningen er til å ta og føle på. Teatersjef Hanne Tømta tar for seg nok en Tsjekhov klassiker i dette utradisjonelle scenerommet. Sist førte “Tre søstre” til to Heddapriser og utsolgte forestillinger. Ambisjonene er derfor himmelhøye når “Kirsebærhagen” settes på programmet.
Foto: Øyvind Eide
På et punkt er teatret nesten i mål allerede. Nesten samtlige forestillinger er utsolgte. Du må vente til november om du ikke allerede har sikret deg billett, noe som understreker presset og forventningene knyttet til denne produksjonen. Bakscenen er malt hvit for anledningen. Publikum sitter på tre sider av scenen og skuespillerne hilser høflig på oss i det vi trer inn i salen. Scenografi og kostymer er enkle og antydende. Her skal skuespillerprestasjonene stå i sentrum.
Historien som spilles ut er enkel. Ljubóv Ranevskaja (Gisken Armand) eier et stort gods med en tilhørende kirsebærhage, men hun er konkurs. Hun fremstår handlingslammet og nekter å innse at det er nye tider. Hun vil ikke selge, ikke endre levemåte og ikke innse den situasjonen hun er i. Store, vakre, gamle kirsebærtrær står for fall.
Foto: Øyvind Eide
Tiden flyr avgårde denne lørdagskvelden. Den drøyt to og en halv times lange forestillingen føles kort. Det er så intenst og vakkert. Gisken Armand spiller strålende som den karismatiske, elskende, vakre moren, helt uten omstillingsevne. Emil Johnsen gir studenten Petja Trofilmov nærhet og varme, mens legenden Espen Skjønberg fungerer som forteller og tjeneren Firs. Et stjernelag av skuespillere uten like samles på Bakscenen. Stabilt og dyktig ledet av regissør og teatersjef Hanne Tømta. Kanskje er det noe litt uforløst her, kanskje kunne man ha trøkket gassen litt mer i bånn noen ganger, men det blir som flisespikkeri å regne. Kirsebærhagen er nydelig.
Det er ingen tvil om at dette er en bra teaterforestilling, så spørsmålet blir hvordan den appellerer til ungdom. I dette tilfellet tror jeg det kommer an på hva slags ungdom du er. Forestillingen inneholder ingen store overraskelser og er blottet for show og spesialeffekter. Den er rolig og klassisk i formspråket. Så om du velger superheltfilmene på kino, er nok ikke dette forestillingen for deg. Men dersom du kan like det stillferdige, og velger oscarvinnende filmer til fredagstacoen er dette en forestilling du virkelig bør sikre deg billett til. Den er udiskutabelt dritbra! Terningkast 5.
