Det er torsdag kveld, og på Det Andre Teatret kommer vi inn til et scenerom med en tredemølle, diverse småfigurer plassert på rad og rekke i en halvsirkel, et arbeidsbord med massevis av papirer, og en skjerm som viser videoer om løping. Fredrik Høyer sitter i en stol med ryggen til publikum og ser på skjermen.
Foto: Tor Orset
Forestillingen starter med at Fredrik tar på seg pulsbeltet, og skjermen med løpevideoene viser nå pulsen hans. Deretter begynner han å fortelle om den gangen han ble tvangspåmeldt til Oslo Maraton av sjefen i sportsbutikken han jobbet i. Han har publikum umiddelbart i sin hule hånd, og kler godt den løse og ledige “impro-stilen” til Det Andre Teateret. Selv om han er alene på scenen blir det aldri kjedelig, og det skapes spennende dynamikk, for eksempel når publikum leser enkelte tekstlinjer sagt av ulike karakterer.
Forestillingen handler altså om løping, og om en del andre ting i livet. Om å fullføre noe, om å endre seg, om å nærme seg en vegg, og om alt man kan tenke på når man løper… og hva løping egentlig er. Er det bare løping? Eller er det en metafor på livet?
Slampoeten og forfatterens typiske tekstlige krumspring tar oss med på en tankemessig berg- og dalbanetur, inn i digresjoner, som brått viser seg å være viktige poenger. Det er imponerende hvordan han utover i forestillingen klarer å levere lange, heseblesende tekstlinjer på rim, samtidig som han løper og løper på tredemøllen. Selv om pulsen hans stiger, så virker det som om teksten kommer uanstrengt.
Det fungerer godt at han spiller på de ulike fiksjonslagene, maratonfortellingen som ett, og forestillingssituasjonen som et annet. Det hele får et metanivå med følelsen av at det dypest sett handler om livet, om å holde ut. Forestillingen er inspirert av den japanske forfatteren Murakamis bok med sammen tittel, og har en helt fantastisk slutt! Fredrik forteller at han skrev mail til Murakami for å få hjelp til å avslutte forestillingen. Lurer du på hvordan det endte opp? Da burde du se forestillingen. Den er fullpakket av både humor, dybde og en slags alvorlig lekenhet. Selv ble jeg veldig inspirert og anbefaler forestillingen på det varmeste!
Produsent: Silvia Rodriguez Gimenez
