“Nadia” var en forestilling vi i Teaterungdom tidlig planla at vi skulle se. Den har en tydelig ungdomsappell og en spennende tematikk. Hva får en ung nederlandsk jente til å reise til Syria? Hvor starter radikalisering? Gjestespillet “Nadia” fra teateret Toneelmakerij i Nederland ble spilt i Teatersalen hos Det Norske Teatret og forsøker å gi noen svar. Svar som gis i form av nye spørsmål.
Stikkord for forestillingen er vennskap, utenforskap, krig, terror og manipulasjon. To unge jenter er bestevenner. Begge har et liv i hverdagen i Nederland, og et liv på internett. Der er det lett å la seg rive med. Kanskje publiserer man et lettkledd bilde, kanskje blir man kjent med noen man ikke burde bli kjent med. Den ene jenta, Nadia, er muslim og opplever at hun ikke blir forstått av sin beste venninne. Løsningen hennes blir å snakke med “noen som forstår” på nettet. Noen hun føler hun kan stole på henne. Hun blir bedt om å komme dit. Til sine venner, til venner som forstår. Gjennom Tyrkia kan hun komme, til krigssonen i Syria.
Forestillingen er enkel. To skjermer viser den elektroniske dialogen via skype, blogg og meldinger. De to skuespillerne styrer alt, og spiller glimrende. Vennskapet settes på prøve og både ulikhetene og likhetene mellom de to kommer tydelig frem. Man får sympati for begge.
Jeg sitter igjen med mange spørsmål og tanker. Hvordan er det å tilhøre en religiøs minoritet i hjemlandet sitt? Hvordan kan man hjelpe venner som faller utenfor? Hva skal man gjøre dersom noen man kjenner får ekstreme tanker? “Nadia” er en enkel forestilling som setter igang tankene. Et strålende innspill før en debatt om radikalisering, vennskap og utenforskap. Perfekt for ungdom.
