I handlingen dukker en fremmed mann opp på døren hos en kvinne. Plutselig er mannen innenfor, tilsynelatende gjennom en sprekk i veggen. Videre utvikler mannen og kvinnen en relasjon, men akkurat hva denne relasjonen er, vet vi ikke. Er i det hele tatt mannen og forholdet dem imellom virkelig?

Forestillingen er vevd sammen av film, dans og teater. I det ene øyeblikket foregår handlingen på et lerret over scenen, og i det neste på scenegulvet. Filmene er både direktesendte og tatt opp på forhånd. Hver overgang mellom film og scene er svært synkronisert og godt gjennomført. Dette gjør forestillingen både mystisk, flytende og elegant.

Selve scenerommet er minimalistisk. Det består av et klesstativ, et spisebord med to stoler, og et flyttbart sceneelement som bl.a. har en vask, noen vinuer og en dør. Dette utgjør kvinnens leilighet. Disse blir aktivt brukt av danserne, ofte på abstrakte måter, med rom for å tolke fritt. Lydbildet er tilstede mer eller mindre hele tiden. Musikk og diverse lydeffekter fyller salen med dype, buldrende toner og skaper en urovekkende følelse, mens lyset leker seg med fargene rødt og blått.

Det som treffer meg mest med “Radioscopies”, er spørsmålene som stilles om virkelighet. Hva er virkelig og ikke? Hvordan vet man det? Er det mulig å definere? Forestillingen gir publikum muligheten til å se det de ønsker å se, og hente ut det de ønsker å hente. For meg, fungerte dette godt.

«Radioscopies» anbefales fordi Michele Noiret lykkes med å kombinere film, dans og teater. Forestillingen gir publikum rom til å tolke fritt og hente ut det de ønsker, noe som kan åpne opp for både diskusjon og ettertanke.