I fjor gikk Musikkteaterhøgskolens festival “Musikal-i-teten” av stabelen for første gang. Vi var selvfølgelig på besøk dengang og lot oss begeistre av det å se en ny scenekunstfestival spire. Nå, den 13.-16. november 2017, arrangeres festivalen på nytt., og vi var tilstede under selve åpningsforestillingen; «Inte ens doften av fuktig asfalt skulla kunna få mig at känna nogot nu».
Musikal-i-teten er i hovedsak et skoleprosjekt. Det er sisteårselever ved Musikkteaerhøgskolen som drifter festivalen, og flere av forestillingene er hentet fra utlandet. Dette er ikke storskala-produksjoner, men mindre kompanier og grupper som setter opp musikaler på en mer nøktern måte. Forestillingene varer heller ikke like lenge som de klassiske broadwaymusikalene. Dette er lavterskel, men dermed også en flott arena hvor ny dramatikk og nye kompanier kan få vise seg fram! At festivalen i år har inngått et samarbeid med døveteatret Teater Manu (som vi har sett flere flotte forestillinger hos!), for å understreke slagordet «Musikkteater for alle», applauderer vi! Musikalen kan ha flere former enn den man tradisjonelt kjenner til, og derfor er nye arenaer som “Musikal-i-teten” så viktige.
Design av Siri Løvlien.
Anmeldelse av åpningsforestillingen «Inte ens doften av fuktig asfalt skulla kunna få mig at känna nogot nu»:
Vi gledet oss til åpningsforestillingen “Inte ens doften av fuktig asfalt skulla kunna få mig at känna nogot nu”. Musikalen, som jeg for enkelhetens skyld videre vil kalle «Inte ens doften», er ukjent, intim og modig. Den passer perfekt inn i festivalens profil! Forestillingen tar opp det tabubelagte temaet, mental helse, og forteller oss historien om en bipolar jente og hennes pårørende søster.
Historien er god nok, dessverre blir “Inte ens doften” en musikalversjon av alle oppbrukte klisjeer du kan komme på.
La meg forklare det litt nærmere’; inn på scnenen kommer to jenter, begge kledd i sort og hvitt. Den ene med kneppet skjorte og press i buksen, den andre med slaskete yogapants, T-skjorte, og store sortmalte ringer under øynene. Hun er åpenbart den med mental «uhelse», som det så fint står i programmet. Etterhvert blir denne søsteren ikledd en sykehustrøye og ligger kun i senga ? sånn bortsett fra nå hun har sitt maniske «anfall», hvor hun løper rundt på scenen og snakker ustoppelig om all energien hun har. Bare for å understreke det enda litt til: hun er den syke. Søster nummer to har fortsatt press i buksa og følger karrieren. Eller, hun forsøker i alle fall å følge den, men med en søster som er bipolar viser det seg å være nærmest umulig å ha et fint liv. Hun som sitter med selve diagnosen har selvfølgelig heller ikke et fint liv.
Virkemidlene de bruker for å vise fram dette noe sortmalte bildet, er blant annet en bevegelsessekvens hvor den pårørende søsteren tar i mot den syke når hun faller. En deilig oppbrukt metafor, spilt bokstavelig ut for oss. De bruker også sang (det er jo en musikal), selv om det er ikke er så mange av dem. Her kommer det fram at de savner tiden hvor alt var så lett, og de lekte sammen bekymringsfritt. I mellomspillet tar de hverandre i hendene og snurrer rundt som små barn. Dette repeteres i den avsluttende (og eneste) dansen, som også inneholder et par fall-og-løft-sekvenser. Det blir rett og slett for banalt.
Bildet hentet fra Lina Persson sitt Facebook arrangement.
Jeg tror ikke på dette bildet de maler for oss, for jeg vet bedre. Det er ikke så sort-hvitt. Det irriterer meg at de ikke utfordrer vår stereotypiske oppfatning av mental helse, og bare spiller videre på de fordommene vi har fra før. Jeg får bekreftet dem alle! De som har en bipolar lidelse er syke og kan aldri bli frisk eller ha det bra. De skriver selvmordsbrev og gjemmer seg under senga. En gang i blant kler de av seg alle klærne og lar være å sove fordi de er full av pepp. Er du pårørende til en med psykisk lidelse, vil det også være din lidelse. De pårørende er selvoppofrende, og tar alltid tar vare på den syke. De later som det er greit, til det en dag eksploderer.
For noen er det kanskje sånn, men det er generaliserende og nærmest uten håp. Det vil jeg ikke se, ikke i en tid hvor så mange unge sliter med sin mentale helse. Jeg vil se et ekte og nyansert bilde! Jeg vil se et bilde jeg kan tro på.