Jingle Horse!

Vi er godt i gang med årets juleforestillinger her på Teaterungdom, og Operaen stiller med flere sterke kandidater. I fjor så vi den velkjente og tradisjonelle Nøtteknekkeren, så i år ville vi gå for noe litt mer eksperimentelt og nytt. Valget falt på Alan Lucien Øyens «Jingle Horse!» på scene 2. Vi sa vi ville ha noe annet enn det tradisjonelle, og DET fikk vi!


Foto: Erik Berg

Winter Guest inviterer til sin julefeiring. En slags hyllest til julen på sin helt egne absurde måte. Forestillingen har en upåklagelig varme og en deilig gjennomgående sjarme, men jeg kan ikke helt sette fingeren på hva som er årsaken til det. Er det de flotte og gjennomførte 50-tallskostymene? All den nostalgiske julemusikken? Skuespillerne? Danserne? Eller er det en av de mange juleminnene som strømmer på, som den absurde historien om den gale hesten Jingle Horse som kidnapper barn og ødelegger jula? Den moderne Jomfru Maria som ikke slipper forbi sjekkpunktet i Egypt? Er det den rørende monologen om første jul uten mor?

Dette er noe av det underligste vi har sett, likevel kryper det liksom under huden på deg. Vi får virkelig julestemning. Alan Lucien Øyen er kjent for å skape sine egne veier. Han bryter alle regler og lager sine egne. Det er befriende. For selv om vi ikke klarer å sette ord på hvorfor, sitter vi igjen med en følelse av at Jingle Horse! er en forestilling med meget høy kvalitet.


Foto: Erik Berg

Det er vanskelig, nær sagt umulig, å plassere forestillingen i noen sjanger. Det skjer SÅ mange ting i denne forestillingen, og alt utspiller seg på samme selvsagte måte. Det er ingen introduksjon eller forklaring, vi må bare bli med. Vi må godta å ikke være helt sikker på hva dette er. Øyen utfordrer oss som publikum, men de fleste ser ut til å kose seg med det. Det er god stemning i salen, og vi humrer selv ved flere anledninger.

Forestillingen er mer teater enn dans, og spilles i sin helhet på engelsk. Den er episodisk og hopper ukritisk fra scene til scene og fra følelse til følelse. Like etter et tullete innslag, snakker en kvinne, med heftig Petter Solberg-engelsk, til sin nylig avdøde mor. Vi er ikke forberedt på en slik ektefølt scene, men det funker. Vi blir rørt. Samtidig innser vi at vi ikke kan forutse noe i denne forestillingen. Vi må bare følge med.

Så hva synes vi egentlig? Hvor lander terningkastet? Det er vi fortsatt usikre på. Det er vanskelig å mene så mye om noe man egentlig ikke forstår. Det vi er enige om er at dette på ingen måte er noen bortkastet tur til Operaen. Vi har kost oss og fått julestemning. De drøye to timene uten pause har også vært helt uproblematiske, så da må vi jo ha blitt underholdt på en god måte. Jingle Horse! treffer tydeligvis noe i oss, selv om vi ikke helt forstår hva dette noe er!


Foto: Erik Berg

Mari oppsummerer egentlig det hele veldig fint: “Det første ordet som faller i hodet mitt etter denne forestillingen er RART. Dette er en rar forestilling!

Tittel: Jingle horse!
Av: Alan Lucien Øyen og Andrew Wale
Tid og sted: Den Norske Opera og Ballett, Scene 2, 6. desember 2017
Medvirkende: Winter Guests og Nasjonalballetten
Kommende forestillinger: 9., 12. og 14. desember
Anmelder: Helge Langerud Heikkilä og Mari Noodt
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg