“Voksen on, voksen off.” Karatekidden handler om Evelyn Rasmussen Osazuwa (verdensmester i slampoesi fra 2017) og hvordan livet hennes er, og var. Om en 14-åring som ikke får pappa hjem til jul. Med seg har hun beatboxer/Master of Awsomeness; BEATUR som skaper forestillingens lydbilde. Det Andre Teatret er stedet og Teaterungdom er på premieren.
Forestillingsplakat. FOTO: Emilie Patricia Williams
Karatekidden er en forestilling med høye topper og dype daler. På sitt beste er den briljant, enkel, fengende og rørende. På sitt verste er den et rot. Det er lett å forstå Evelyn sitt ønske om å utfordre seg selv å tre utenfor slampoesien og inn i Det Andre Teatrets magiske verden av improvisert moro, men det betyr ikke at det er en god ide. Det betyr heller ikke at det er en dårlig en. Uansett ender man opp med en forestilling som både fantastisk og kaotisk.
Det er lett å skjønne at denne jenta ble verdensmester i slampoesi. Hun er sjarmerende, levende, leende og oppriktig i sin formidling. En av de menneskene det er umulig å ta blikket bort ifra. Når hun har sine slampoesideler er det som om hele verden forsvinner. Rommet opphører og ord, steder og lyder tar oss med helt andre steder. Det er skummelt å møte seg selv i døra. Det er vondt å være fyllesyk, men kjedelig å si nei til en god invitasjon. Øl er plutselig billigere enn vann (selv om det ikke er det, slik det påpekes). Partiene med slampoesi er fantastiske. Morsomme, varme og ekte. Samspillet mellom Evelyn sin poesi og BEATUR sin musikk flyter perfekt og hele salen holder pusten. Rått!
BEATUR og Evelyn. Pressebilde fra Det Andre Teatrets hjemmeside
Men dette er ikke en ren slamposi forestilling. Det er andre partier her også. Som en rap-battle mot seg selv, som i beste fall fungerer OK. Den tidvise publikumsinvolveringen er nesten litt pinlig, selv med et ekstremt vennlig innstilt premierepublikum. Og etter å ha sett delen som Evelyn sier at “ble strøket i går” tenker jeg at den burde vel strengt tatt ha forblitt strøket. Det er ganske store deler av forestillingen som ikke er så veldig bra rett og slett, men de delene som er det, er til gjengjeld verdt å vente på.
Så burde man se denne forestillingen? Kanskje. Definitivt hvis du er interessert i slampoesi. For meg blir dette en opplevelse på det jevne, høye topper og dype daler til tross.
