“Make love not war” står skrevet over Hovedscenen på Oslo Nye Teater. I leken narkorus siger skuespillerne inn og synger om en ny tid. Vietnamkrigen er skurken i en tid der nytelser og kjærlighet skal stå i fokus. Sangene flyter inn i hverandre, skuespillerne danser elegant og ser ut til å stortrives på scenen. Musikalen Hair har premiere, og på Oslo Nye er det noe så banalt som organisering som er den virkelige stjernen.
Make love not war! FOTO: L-P Lorentz
La oss forklare nærmere. Hair er en musikal som i sin helhet bygger på sterke musikalske numre. Her kan man synge med fra første til siste tone, og sangene fester seg fort. Historien, replikkene og rollene spiller annenfiolin i denne oppsetningen. Claude fremstår villedet, men ikke desperat eller fanget slik man kunne ha valgt å fremstille det. Oslo Nye satser her på en forestilling som blir drevet fremover av myke overganger, ensemblestyrke og “flow”. Som en elv som renner kontinuerlig, uten å dvele ved enkeltkaraterer eller handlingsforløp. Å skape en slik flyt i et stort ensemble er krevende. Ikke bare må timing og samspill sitte, hele teatermaskineriet må organiseres på en sånn måte at det som spilles ut for publikum fremstår helt uanstrengt. Her lykkes Hair strålende. Første akt blir kanskje noe tam, men i andre akt er det bare å lene seg tilbake å nyte.
Claude (Eldar Skar) vurderer å brenne innkallingen til militæret. FOTO: L-P Lorentz
Eldar Skar spiller Claude med hjertet utenfor skjorta og imponerer stort. Berger og Sheila spilles av Petter Vermeli og Henriette Faye-Schøll som begge virker rolige og avslappet på denne store scenen, kanskje litt for avslappet? “Skam-Noora” (Josefine Frida Pettersen) glir godt inn i denne brokete gjengen. Dessuten tilfører hun ensemblet et meget tiltrengt ungt fjes, da ensemblet generelt fremstår som litt for gamle for denne historien. Men likevel, de store stjernene er den beste sangeren, Solveig Andsnes som Suzannah, og den beste danseren, Håkon Sigernes som Gerry. I en forestilling så drevet av ensemblets styrke er disse to garantistene for at kvalitet leveres fra scenen.
Josefine Frida Pettersen får vist en ny side av seg selv. FOTO: L-P Lorentz
Dette er ingen revolusjonerende forestilling. Den dypper tærne ned i vond tematikk som den velger å ikke ta helt tak i. Det er helt greit, man trenger ikke alltid hoppe ut i ting med hodet først. Musikken i Hair er nok til at man koser seg i salen, og med organiseringen på Oslo Nye sin hovedscene er denne premieren en fryd for øyet. Avslutningsnumerne av hver akt fremstår som de to beste, noe som gir publikum en ekstremt god følelse når man forlater salen. Vi finner frem iPhonene og søker opp Hair på spotify. Alt i alt er dette en kjempefin kveld på Oslo Nye.
