Det var et klart flertall av den eldre generasjon på Operaen fredag kveld. Det var ikke uventet, men hver gang har jeg et håp om et litt mer variert publikum. Spesielt var det savnet denne kvelden, for Norma fortjener å bli sett av alle. Det er en intens og vakker historie som blir presentert på Hovedscenen.
Det er tydelig at både kostymer og scenografi er nøye gjennomtenkt. Til h. Hrachuhi Bassenz. FOTO: Erik Berg
Dirigent Antonino Fogliano leder oss inn i historien om Norma, som har forrådt sitt eget folk ved å innlede et forhold med fienden. Hun er druidenes religiøse leder og mens romerske krigere okkuperer landet, har hun gått til sengs med deres hærfører, Pollione. Sammen har de to sønner, og Norma bruker sin makt til å hindre at druidene angriper romerne. Men en dag blir Pollione forelsket i Adalgisa, en annen druide, og ingenting kan stoppe Normas raseri.
Forestillingen er bunnsolid! Musikken sitter som et skudd og sangprestasjonene gir gåsehud nedover hele kroppen. Hrachuhi Bassenz brillijerer som Norma, det er helt klart hun som stjeler showet. Hennes tilstedeværelse og energi på scenen er umulig å rive blikket fra. I det ene øyeblikket er hun øm mor, i det neste er hun en rasende, forsmådd kvinne. Vi lider med Norma gjennom hele stykket. Dshamilja Kaiser og Arnold Rutkowski imponerer også som Adalgisa og Pollione, men Bassenz er uten tvil kveldens stjerne.
Dshamilja Kaiser spiller den sympatiske og naive prestinnen Adalgisa. FOTO: Erik Berg
Scenografien er lekker. Hele scenen er fylt med et stort stillas som er bakgrunnen i stykkets mange scener. Bruken av dreiescenen gir handlingen rom til å forflytte seg, selv om scenografien aldri byttes ut. Deler av stillaset blir også hyppig brukt som bakgrunn for ulike projeksjoner og ofte vises det filmer av selve orkesteret som spiller. Det er vanskelig å sette ord på akkurat hvorfor dette grepet fungerer, men det gjør det så til de grader! De hypnotiske bevegelsene til musikerne er en fin kontrast til dramatikken på scenen.
Kostymene er like vakre og imponerende som resten av forestillingen. Romerne er tidsriktig kledd i rustning og hjelm med fjær, mens druidene har på seg lange kapper i mørke farger. Det er tatt et valg om la hovedpersonene skille seg tydelig ut med mer detaljerte kostymer, mens det store koret har på seg mer forenklede versjoner. På den måten blir det satt fokus på karakterene i sentrum, og det er et helt riktig valg etter min mening.
Det er et voldsomt bilde når alle aktørene fyller scenen. FOTO: Erik Berg
Operaen setter lys på mange dagsaktuelle problemstillinger. Hvor går skillet mellom privatlivet og det offentlige? Hvor lenge lar man hatet styre, før man innser at tilgivelse er den beste løsningen? Uansett svar, så er Norma verdt å se. Terningkast 5!
