Kan bevegelse være utgangspunktet for lyd? Stina Nyberg har dette som utgangspunkt i sin nye forestilling Splendour. Resultatet er enkle bevegelser, ganske selvfølgelige som sådan. Syv utøvere danser uavhengig av hverandre. De skal “gjøre” musikken, men er egentlig dette en god ide?
Danserne danser uavhengig av hverandre. FOTO: Casper Hedberg
Det er vanskelig å skulle forklare hvordan denne forestillingen ser ut. Det er gråkledde dansere, svarte og hvite sko, ribbet scene. Bevegelsene er redusert til det åpenbare. Man imiterer trommeslag når det er trommelyd. Overraskelsesmomenter er totalt fraværende. Etter ca 5 minutter har jeg full oversikt over formspråket og da slutter det egentlig å engasjere. Forestillingen holder på i ytterligere 50 minutter, dette er 50 minutter jeg gjerne skulle ha tilbrakt annerledes.
Splendour får en skremmende kort applaus. Danserne svetter og jobber hardt, så innsatsen er det ingenting å si på. Kanskje er problemet deres totale mangel på samspill, eller det at koreografien virker så utrolig lite finurlig. Jeg blir ikke nysgjerrig underveis. Ironisk nok blir musikken det eneste fokuset, og jeg legger merke til at flere i salen lukker øynene og kun lytter.
Forestillingen spiller på det samme, om og om igjen. FOTO: Casper Hedberg
Man skal være forsiktig med merkelapper. Å kalle Splendour dårlig vil være en forenkling. Det er nok bare en idé som blir løst på en altfor enkel måte. Som publikummer opplever jeg at jeg undervurderes. Danserne får heller ikke vist frem sine egne kvaliteter. Jeg går ut av salen en time fattigere, uten å føle at jeg har fått noe igjen for den.