Vinterferien nærmer seg slutten og Oslo kryr av småjenter som skal på Marcus og Martinus konsert i Oslo Spektrum. Jeg derimot er på vei til Black box for å se et annet tvillingpar opptre. Julie og Cecilie Solberg er begge utdannet skuespillere, og står nå sammen på scenen i sitt første samarbeidsprosjekt. De vil, ifølge programmet, iscenesette sitt eget tvillingforhold og leke med publikums forventninger, men klarer de det?
Det hele starter med en tom scene. En jente går inn. Hun stiller seg litt ut til venstre, og blir stående og stirre på publikum lenge. Kanskje litt for lenge. Hun har på seg joggesko, joggebukse og en stor pels slengt over skuldrene. Etter en stund kommer det enda jente. Hun er prikk lik den første, bare at buksen har en annen farge. Buksene er forsåvidt det eneste som gjør at jeg klarer å skille de ved første blikk. Jente nummer to gjør nøyaktig det samme – stiller seg opp og stirrer på publikum. Sånn blir de stående i 5, kanskje 10 minutter. Forestillingen hørtes så kul ut da jeg leste om den, men allerede her begynner jeg å kjede meg. Etter intens stirring, brytes plutselig stillheten av at tvillingene roper ut noen lyder. Det minner om hunder som bjeffer og jeg sliter virkelig med å forstå hva de prøver å formidle.
Bjeffingen utvikler seg til et bevegelsesmønster som gjentas til det kjedsommelige. Flere i salen ler hver gang det kommer noe nytt, men det at alle nye tanker repeteres i minst 10 minutter, er noe jeg ikke kan forsvare som spennende. Det gjør derimot at jeg blir fort lei. På et punkt står de ansikt til ansikt og skriker inn i munnen på hverandre. Det er på en måte spennende å høre hvordan klangrommene fungerer når man står så nært, samtidig er det ganske udelikat å se på at tvillingene nesten spiser opp leppene på hverandre.
For min del føler jeg at det magler et handlingsforløp. Det er en slagt utvikling i bevegelsesmønsteret, og det at de kler av og på seg gjør at man skjønner når slutten nærmer seg. Det skjer mye rart i løpet av forestillingen, men det merkeligste må være når begge to ligger under hver sin store pelskåpe og beveger seg sakte rundt på scenen mens de lager lyder som etterhvert utvikler seg til å bli en melodi.
Jeg sliter med å finne noe jeg liker ved forestillingen. Det er ikke det at det er en dårlig forestilling, men det er en stil som virkelig ikke treffer meg. Å utforske livet som tvillinger er i utgangspunktet en god idé, men jeg skjønner rett og slett ikke hva de vil fram til med denne forestillingen. De skaper mange kule bilder og lyder underveis, men for min del blir det for mye av alt. Jeg blir sliten av å høre på all skrikingen og de dissonerende tonene som dukker opp mot slutten. Det er likevel tydelig at det var mange i salen som koste seg, samtidig som mange virket like forvirret som meg etterpå. Denne forestillingen treffer nok et veldig spesifikt publikum, og er du av typen som liker det abstrakte, kan denne forestillingen absolutt være noe. For min del traff den ikke, og det var nesten så jeg heller skulle ønske jeg var på konserten i Spektrum.
