Gråtende hender

Så lenge man stod på innsiden var livet flott, men i det øyeblikk man havnet på utsiden, var livet over. I alle fall for de fleste. Teater Manu tar oss med på en reise som viser oss hvordan Hitlers Tyskland kunne snu tillit, stolthet og tilhørighet til frykt, mistenksomhet og paranoia.


Forestillingen er rå og direkte, scenografien like så. FOTO: Dag Jenssen

Tittel: Gråtende hender – om døve i Hitlers Tyskland
Tid/sted: Teater Manu 3.mars 2018
Manus og regi: Bentein Baardson
Medvirkende: Ronny Patrick Jacobsen, Ipek D. Mehlum, Eitan Zuckermann og Kjersti Fjeldstad (stemmeskuespiller)
Scenografi og kostymedesign: Ingeborg Kvamme               Manus og språkkonsulent: Sølvi R. Zuckermann
Lyddesign: Erik Hedin               Lysdesigm: Torkel Skjærven                   Videodesign: Simon Valentine
Kommende forestillinger: 8., 9., 10., og 15.mars. (Forestillingen skal også på turne i inn og utland gjennom 2018 og 2019)
Anmeldelse av: Elin Wettergreen Værvågen

Den intime salen er så og si fullsatt i det dørene lukkes. Fire skikkelser entrer scenen, lyset senkes. I løpet av de neste 90 minuttene fortelles en sterk historie som er skrevet på bakgrunn av intervjuer med 9 døve som overlevde 2. verdenskrig.

Hans og Gertrud vokser opp i Tyskland i tiden før Hitlers maktovertagelse i 1933. Hans er født døv og interesserer seg for sport og motorsykler. Gertrud studerer medisin og blir tidlig opptatt av biologiens muligheter til å utrydde menneskets fysiske og psykiske sykdommer. Vi følger dem begge gjennom deres jag etter anerkjennelse, engasjement i Sturmabteilung (SA), på flukt fra myndighetene og til slutt som fanger i Auschwitz.


De tre skuespillerne gjør en solid jobb. F.v. Eitan Zuckermann, Ronny Patrick Jacobsen, Ipek D. Mehlum, FOTO: Dag Jenssen

Som eneste profesjonelle teater med tegnspråk som scenespråk, står Teater Manu i en særstilling. Som forestilling gjør Gråtende hender det samme. Formidlingen på scenen er rå og direkte, og følelsene til å ta og føle på. Historiens mange nyanser speiles i skuespillernes ansikter og vår histories grusomhet treffer meg som et slag i magen. Forestillingen er på mesterlig vis tilrettelagt for hørende ved stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstad. For øvrig akkompagneres skuespillet av subtil, men virkningsfullt lysdesign, og lydeffektene praktisk talt føler man. Benkeradene vibrerer når det fortelles om marsjerende soldater, et grep som ytterligere forsterker det allerede kraftfulle uttrykket. Forestillingen tilføres nok en dimensjon ved at bilder og animasjoner prosjekteres på scenens bakvegg.


Stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstad gjør historien tilgjengelig for hørende så vel som døve. FOTO: Dag Jenssen

Gråtende hender retter fokus mot de fatale konsekvenser som kan etterfølge likegyldighet. Gertrud tenkte, som så mange andre i sin samtid, at «Alles geht forbei» – «alt går over». Men det gjør ikke nødvendigvis det.

Vi nærmer oss en tid hvor de som opplevde grusomhetene under 2. verdenskrig ikke lenger er i live, og det er da historien står i fare for å gjenta seg. Nettopp derfor er det viktig å fortelle denne historien, akkurat nå, og jeg vil anbefale alle som har mulighet til å få med seg forestillingen hos Teater Manu. Til slutt vil jeg si som Arnulf Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg