Det er en fullstappet foaje som venter på Black Box teater søndag kveld. Mange venter foran sceneinngangen, ivrige etter å sette seg. Andre tar det med ro foran baren, og enda flere står i billettkøen. Forestillingen har vært utsolgt lenge, men fortsatt har noen møtt opp i håpet om å sikre seg uavhentete billetter. Jeg hadde aldri før hørt om kompaniet De Utvalgte eller deres forestilling, Skipet vol.3, men det voldsomme oppmøte pirret fort oppmerksomheten. Spent fulgte jeg folkemassen inn i salen for en forestilling jeg sent vil glemme.
Skipet vol. 3 er en vakker reise inn i scenekunstens verden. FOTO: De Utvalgte sitt arkiv
Første scenebilde inneholder mye og lite på samme tid. En mann ligger på siden med ryggen vendt mot publikum. En kvinne i hvit kjole sitter lent mot en stolpe. Hun er dekket av blod. Ved siden av henne ligger en felt hjort. Til venstre står det to rungende trapper, og plassert til høyre er musikerne som spiller live gjennom hele forestillingen. På en så stor scene dekker disse elementene en liten del av plassen, men allikevel fyller de rommet med bildene som lages. Min nysgjerrighet øker ytterligere.
Det skapes mange ulike tablåer på scenen i løpet av de neste nitti minuttene. Fire eldre mennesker reiser rundt på scenen i en slags flyttbar dreiescene. De diskuterer alt fra familierelasjoner til grunnstoffer. Sammen med den bloddekkede kvinnen, er de det konstante elementet i forestillingen. Fra å sitte på gulvet med den døde hjorten, står kvinnen etterhvert på midten av scenen med en voldsom monolog om å miste kontroll. Senere sitter hun på toppen av trappen og hører på historiene til flyktninger som har reist dit med båt. Mannen som går rundt på scenen med en røykmaskin lukker plutselig sceneteppe og forteller oss om en drøm han hadde. En hund kommer og går på scenen, tilsynelatende som den vil.
Jeg vil beskrive denne forestillingen som en samling av ulike uttrykk. Det er en kunstform bestående av skuespill, performance, musikk, lysbilder og røyk. Dette er ikke en fortelling, men en slags reise. En reise hvor du, gjennom kunstuttrykkene, får glimt av små og store øyeblikk. Noen konkrete og noen abstrakte. Det er ingen tydelig tematikk (i hvert fall ikke som jeg oppfattet), men det oppleves ikke som en mangel. Jeg kjedet meg ikke et sekund. Jeg ble fascinert, rørt og engasjert om hverandre, selv om jeg halvparten av tiden ikke skjønte meningen av det som skjedde på scenen.
Skipet vol.3 seilte i havn på søndag, så det er dessverre ingen flere forestillinger på plakaten. Men om den skulle settes opp igjen anbefaler jeg alle å ta turen. Dette er teater jeg mener det er viktig å se. Teater som bryter med sjangre og forventinger, og som tør å forske og leke med hva kunsten kan tilby. Jeg råder alle til å holde et øye åpent for De Utvalgte, det skal i alle fall jeg gjøre.
