På amfiscenen står det seks grå kasser, tre av dem er fylt med jord. I midten av gulvet er et rektangulært hull i gulvet fylt av den samme massen. Det minner først om kister og gravplasser… Men i løpet av forestillingen får vi også framkalt de gode minnene om pløyd mark og kyr, om våronn og om liv. Det er allikevel døden Tarjei, hardt og nært, minner oss mest om.
Med en minimalistisk scenografi og spillestil ligger mye av ansvaret på skuespillerne selv. På bildet: John Emil Jørgensen som Tarjei. FOTO: Øyvind Berg
Tarjei har urpremiere på Nationaltheatret denne våren. Forestillingen er basert på Helga Flatlands romantriologi, og har blitt til teater gjennom Tyra Tønnensens dramatisering og regi. Forestillingen omhandler Tarjei og hans familie, gården deres, familievenner og etterspillet av Tarjeis bråe bortgang som soldat i Afghanistan. Tønnesen er kjent for å framstille vanskelige følelser og relasjoner veldig finurlig og smart, og Tarjei føyer seg på nydelig vis inn i denne praksisen.
Premisset for forestillingen, er at rollene kan henvende seg til publikum og fortelle oss sin historie og sine tanker. Det oppleves nærmest som en strøm av monologer, ispedd små dialogspill. Mesteparten av forestillingen omhandler tiden etter Tarjeis død, og karakterene forteller oss om sorgen, tapet og situasjonene de befinner seg i i etterkant. I neste øyeblikk er de midt i en dialog. På den ene siden gir premisset oss en distanse til det som skjer. Vi får det fortalt, istedenfor å se det ekte og brutalt spilt ut foran oss. På en annen side blir det nærere. Vi kommer tettere på karakterenes indre liv og deres konfliktfylte og komplekse følelser og tanker.
Å bringe inn et naturlig element som jord, gir forestillingen en ekstra røffhet. På bildet: Nils Johnson. FOTO: Øyvind Berg
Forestillingen makter virkelig å vise en stor bredde av sorg og sorgprosess, og det hele formidles av et sterkt og varmt ensemble. De gjør en formidabel jobb i å portrettere menneskene fra Flatlands univers. De er troverdige og komplekse. Aktørene hopper lekende lett mellom monolog og dialog, mellom fortid og nåtid, det skjøre, såre, sinte og muntre. Karakterene gjennomgår bølgedaler av emosjoner og ensemblet klarer på mesterlig vis å gi dem både dybde og myndighet. Dette kjennes ekte. Jeg blir rørt av å føle at jeg kommer så tett på menneskers brutale tap og sorg.
Det er dog ikke alle historiene som engasjerer meg like mye. Dette gjelder blant annet familievenn Ragnhilds personlige monolog. Det er godt at noen mennesker bare er støttespillere, og når hennes indre liv også skal blottlegges, blir det i lengste laget. Det kan bli litt for mye av det vonde i en tragedie også.
Det er få lysglimt i historien, og om du ønsker å se lettbeint teater med humor og glede, er ikke Tarjei noe for deg. Men teater er også arenaen for de vonde følelsene og den tunge sorgen, og Tarjei framstiller dette på en fantastisk måte! Det er en tøff forestilling som viser sorgens mange sider. Vi får kjenne oss igjen og vi får føle med. En ordentlig katarsisopplevelse, om du vil! Noen ganger er det faktisk godt å se noe som gjør vondt.
