Hovedscenen på Den Norske Opera og ballett. Tre forestillinger på rekke og rad. Nasjonalballetten i full utfoldelse. Det er torsdag kveld, premiere, og Operaen inviterer til Mesteraften. Iskaldt lys, gjentagende rytmer, tid og nostalgi utspiller seg. Drøyt tre timer senere forlater vi Operahuset, snakkende, diskuterende og nysgjerrige.
Mesteraften avsluttes med huskoreograf Alan Lucien Øyens Timelapse. FOTO: Erik Berg
Koreograf Jiří Kylián starter showet. Han har med seg en strykekvartett fra Operaorkesteret, dansere fra Nasjonalballetten og et fargespekter i sort-hvitt. Resultatet er Tiger Lily. En følelsesladet ballett med rene trekk. Danserne viser desperasjon, frustrasjon og mye smerte. Jeg skvetter flere ganger underveis av høye skrik eller lyder. Forestillingen oppleves som en moderne ballett hvor vakre rene linjer står i fokus.
Fargepaletten gir Tiger Lily et hardt ytre, men det er tydelig at den tar for seg noe følsomt og inderlig, selv om jeg synes det er vanskelig å sette fokus på akkurat hva dette inderlige er. Allerede i første pause har vi i Teaterungdom masse å snakke om. Praten varer helt til det ringes inn til andre del av kveldens Mesteraften.
Tiger Lily danses med en strykekvartett på scenen og er en ballett i sort og hvitt. FOTO: Erik Berg
Denne gangen er det William Forsythe som har koreografert. Kostymene er blå-grønne og scenerommet nakent, med unntak av en gullgjenstand som henger ned fra taket. Musikken settes igang. Den er rytmisk, moderne og gjentagende. Danserne danser denne heftige koreografien med alt de har. Her må de bruke alt de har av spenst og rytme, timing og samspill. Koreografien er kort og godt helt rå. Pulsen gjennom det hele er altoppslukende og det er umulig å se bort. Som et tog i full fart turer forestillingen seg frem med den største selvfølgelighet, rytmisk helt til fingerspissene. Når det hele stanser, tenker jeg “jeg vil gjerne se In the middle, somewhat elevated en gang til”.
In the middle, somewhat elevated bygger på det spektakulære, rytmiske, heftige. En fantastisk ballett som man gjerne vil se om og om igjen. FOTO: Erik Berg
Men det skal vi ikke, for Mesteraften avsluttes med Operaens egne huskoreograf Alan Lucien Øyen, som for anledningen selv sitter på scenen og fremfører teksten. Ja, Timelapse er en ballett med tekst. Forestillingen handler om tid, om det forgjengelige og det uendelige. Begrepet “tid” får gjennomgå. Her tas det tak i de helt konkrete tingene og det ekstremt abstrakte. Scenografien roterer som store klokker, noe som sender lys i ulike bevegelige retninger. Øyen har som alltid stålkontroll på det visuelle uttrykket, noe som gjør at det er lett å glemme dansen et sekund eller to. Det gjør ikke noe, her er så mye å se på at det er umulig å kjede seg. Timelapse slutter med en nydelig sekvens hvor scenerommet er fylt av dansere, og med det er kveldens premiere fullført.
Mesteraften er et spennende konsept hvor man får mye for pengene. Her er tre enkeltstående verker slått sammen til en stor forestilling i ballettens navn. Dette gjør naturlig nok at det er mye å ta tak i, analysere, tolke og snakke om. Mesteraften: Kylián, Forsythe, Øyen er intet unntak.