Kafka på stranda

Når teateret ringer deg for å dobbeltsjekke at du faktisk kommer på forestillingen, ja da er det en populær forestilling du skal se! I følge nettsiden til Det Norske Teatret, er dette en historie om 15 år gamle Kafka Tamura som rømmer hjemmefra etter å ha fått en spådom om at han kommer til å drepe faren sin, og ligge med sin bortkomne mor og søster. Den verdensberømte forfatteren Haruki Murakami har med andre ord skrevet en moderne versjon av Ødipus. 


Morten Svartveit er en overbevisende 15-åring . FOTO: Erik Berg

Tittel: Kafka på stranda
Hvor og når: Scene 2 på Det Norske Teateret, 6. april kl 19:30
Regi: Carl Jørgen Kiønig
Medvirkende: Morten Svartveit, Ane Dahl Torp, Lasse Kolsrud, Agnes Kittelsen, Audun Sandem, Joachim Rafaelsen, Gard Skagestad, Marianne Krogh, Øyvin Berven
Kommende forestillinger: 10. og 24. april, 2., 11. og 22. mai, 2., og 5. juni
Anmelder: Kamilla Skallerud 

Kafka på stranda ser i utgangspunktet ut til å være en perfekt forestilling for teaterungdom! En spennende historie, en 15 åring som hovedrolle og sterke røtter godt plantet i teaterhistorien. Det som venter oss derimot, er ikke helt som vi hadde sett for oss. Spådommen, som jeg nevnte innledningsvis, får vi ikke med oss, så med mindre man har “lest bakpå boka” gir stykket liten mening. For oss som har prøvd å lese oss litt opp på forhånd, er det meste likevel ganske forvirrende. 

Det veksles mellom to ulike historien, hvor fortellingen om Kafka Tamura spilles i nåtid. I tillegg spilles historien om Nakata (Lasse Kolsrud). Han sliter med hukommelsen og kan snakke med katter. I Nakata sin del av forestillingen  (som først foregår under krigen)  møter vi både Johnny Walker fra whiskey flaska, og mannen bak KFC (Kentucky Fried Chicken), uten noen som helst forklaring på hvorfor nettopp de to. Etter å ha reddet en spesiell katt, legger Nakata ut på en reise, og på denne reisen flettes historien hans på mystisk vis inn i historien til Kafka Tamura. 


Kattemorderen Johnny Walker, som egentlig bare ønsker å dø selv. FOTO: Erik Berg

Kafka Tamura på sin side blir spilt svært overbevisende av Morten Svartveit. Han er en troverdig 15 åring, som ikke vet hva han vil med livet. Han rømmer til en by langt unna faren sin, og ender opp med å bo på et bibliotek med to tilsynelatende normale bibliotekarer – etterhvert får vi vite både det ene og det andre om disse to, og som det meste i dette stykket, er det lite som gir mening. 

Jeg sitter hele tiden med et håp om at jeg snart kommer til å forstå hele sammenhengen, men den oppklarende setningen kommer aldri. Minnene fra dramalinja på videregående kommer tilbake til meg – alle de abstrakte forestillingene vi måtte analysere og så gjerne vil forstå. Du skjønner at det er en dypere mening bak det, men den er vanskelig å finne. Kafka på stranda er akkurat en sånn forestilling. Jeg føler den prøver å fortelle meg noe, men jeg skjønner virkelig ikke hva det er, noe som gjør meg ganske frustrert. Forestillingen er spennende fordi jeg hele tiden sitter og venter på oppklaringen, så skuffelsen ble desto større da forestillingen var ferdig, og jeg satt igjen som et stort spørsmålstegn. 

Selv etter en del research har jeg ikke blitt noe klokere, og må ærlig innrømme at dette var en forestilling som ikke traff meg noe særlig. Det er en gjeng med veldig dyktige skuespillere, men historien blir for diffus, i tillegg til at en del av regigrepene bare er med på å forvirre enda mer. Jeg vil tro det er en fordel å ha lest boken for å forstå noe av dette stykket,  selv sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg