Vi er i New York i 1985. Konservative krefter styrer og Ronald Reagan sitter bak pulten på det ovale kontor. Samtidig herjer pesten. Denne pesten ingen vil snakke om, som sprer seg raskt og dreper store deler av en generasjon unge menn. Sykdom, seksualitet, maktmisbruk og kjærlighet er stikkord for Tony Kushners mesterverk Engler i Amerika. Teaterungdom har vært 9 timer på Nationaltheatret. 9 timer bestående av – teatersalong, Tusenårsriket nærmer seg, fem pauser, Perestrojka, en enorm prestasjon. Hvert minutt var verdt det!
Engelen (Trine Wiggen) åpenbarer seg for Prior Walter (Hermann Sabado). FOTO: Øyvind Eide
Denne storsatsingen på Hovedscenen på Nationaltheatret er en stor teateropplevelse. Engler i Amerika består av to deler, del 1: Tusenårsriket nærmer seg og del 2: Perestrojka. Delene kan sees samlet eller hver for seg. Etter å ha tilbrakt en lørdag og sett disse direkte etter hverandre er min klare anbefaling å gjøre nettopp det, for forestillingen er fantastisk.
Marit Moum Aune har våget å gå for en stillferdig og effektiv regi, hvor scenene glir over i hverandre på lik linje som den roterende stramme scenografien. Her står teksten og skuespillerprestasjonene i fokus. Teksten er så god at jeg blir gira bare jeg tenker på den. For en fremdrift, for en handlekraft, for en knyttneve midt i mitt homofile mellomgulv! Det er komponert musikk av Nils Petter Molvær, musikk som skaper et intenst og vakkert lydbilde. Kostymer og scenografi, av Bård Lie Thorbjørnsen, har et fast og helhetlig uttrykk som begeistrer. Nationaltheatret har satset og vunnet med Engler i Amerika.
Terje Strømdahl spiller homofobe og homoseksuelle Roy Cohn, Donald Trump sin tidligere advokat. FOTO: Øyvind Eide
Del 1: Tusenårsriket nærmer seg
I 1985 er den republikanske advokaten Roy Cohn (Terje Strømdahl) på toppen av sin karriere, med telefonlinjer til alle høyere instanser. Han er skremmende, mektig, uoppdragen og effektiv. Et mareritt å havne på kanten med, en noe ubehagelig drøm å bli hjulpet av. Han vil ha mormoneren Joe (Nils Golberg Murvik) som er ulykkelig gift med den angstfylte og valiumavhengige Harper (Hanne Skille Reitan), til Washington. Han trenger enda venn på innsiden av politikken. Samtidig finner Prior Walter (Hermann Sabado) ut at han er smittet av pesten. Aids, HIV, døden. Når han forteller dette til sin jødiske kjæreste Louis (Bartek Kaminski) faller begges virkelighet sammen. Hvem skal leve? Hvem skal dø? Kan man elske noen og fortsatt forlate de? Tusenårsriket nærmer seg handler om å gi slipp, men også om hvordan man kan bli værende. Kjærlighet, religion, seksualitet og makt er vanskelig å balansere. Og snart kommer det også engler til Amerika.
Tusenårsriket nærmer seg er strålende løst. Man blir godt kjent med karakterene som portretteres på en strålende måte av samtlige i ensemblet. Terje Strømdahls Roy Cohn er en spyttklyse av ondskap, kastet inn i et plaget sinn. Det tar ca. ti sekunder før man forstår to ting: 1) denne mannen er homofil, og 2) denne mannen er homofob. Drysser man på en dose selvtillit, hatprat, spydigheter og en tid som er så langt unna #metoo som man kan komme, sitter man igjen med dyret Roy Cohn (mest kjent som president Donald Trumps tidligere advokat og læremester). Men selv Strømdahls eminente rolletolkning kan ikke ta fokus vekk fra stykkets egentlige hovedkarakter: Prior Walter. I Hermann Sabados skikkelse er han publikums første møte med både pesten og kjærligheten mellom to menn. Sabado spiller Prior med hele sitt vesen. Sorgen, skrekken og også kjærligheten, som etterhvert ender opp i en redsel for å være alene.
Kan man elske og fortsatt svikte når det gjelder som mest? Hermann Sabado som Prior Walter og Bartek Kaminski (bak) som Louis Ironson. FOTO: Øyvind Eide
Skrekken for pesten vaker som en mørk skikkelse i New Yorks mange bakgater. I Nationaltheatrets Tusenårsriket nærmer seg er skrekken og håpet blandet sammen. Man kan nærmest høre Prior tenke: “Dersom Louis blir hos meg nå, så elsker han meg virkelig”. Marit Moum Aune balanserer de ulike historiene og rollene strålende i sin regi og gir alle den tiden og plassen de fortjener. Samtidig som hun ikke dveler ved uvesentligheter. Del 1 av Engler i Amerika varer i 3,5 timer med to pauser, men når engelen kommer gjennom taket og det er tid for en times venting på del 2, er jeg mest av alt ivrig etter å komme tilbake til teatersalen.
Roy Cohn (Terje Strømdahl) syk, døende, men like full av hat som før. FOTO: Øyvind Eide
Del 2: Perestrojka
Det har kommet en engel til Amerika. Kjærlighet har oppstått mellom de som sliter med å kunne elske seg selv, og udødelige Roy Cohn er dødende. Nå er det tid for kamp. Kamp for å elske, kamp mot himmelske makter og kamp for å aldri avsløre hvem eller hva man er. Perestrojka fortsetter der Tusenårsriket nærmer seg slapp. Publikum kjenner allerede karakterene, terningene er kastet, det er tid for å gjøre opp. Kan man tilgi? Kan man komme tilbake? Kan man elske og gi slipp? Kan man slippe unna profetier?
Perestrojka varer i 4 timer, også denne delen har to pauser. Om jeg skal være kritisk kan jeg si at delen før første pause er forestillingens svakeste. Engelen (spilt av Trine Wiggen) er en slags metakarakter som jeg ikke helt forstår. Hun er en klassisk engel, med en ironisk distanse, som selv ser ironisk på at hun er en klassisk engel med ironisk distanse til den hun er og utgir seg for å være. Komplisert og morsomt, men kanskje litt (i mangel på et bedre ord) teit? Når første pause er unnagjort står man framfor to timer ren teatermagi. Det er her tårene kommer. Man føler med (nesten) samtlige karakterer og vil de godt. Samtidig vet man at her kan ikke alle skjebner ende lykkelige. Epilogen blir som et bilde på forestillingen: enkel, vakker, velskrevet, velspilt. Med andre ord et nydelig stykke teater.
Hanne Skille Reitan spiller Harper Amaty Pitt. Psykisk syk, valium-misbruker, mormoner og gift med en homofil mann. FOTO: Øyvind Eide
Engler i Amerika
Engler i Amerika er noe av det vakreste jeg har sett på en teaterscene. Teksten griper tak i deg på en helt spesiell måte. Skuespillere imponerer stort i sine roller, og bakteppet, vår samtid med sterke politiske krefter langt på høyresiden i politikken, gir stykket en aktualitet som løfter det ytterligere. På vei ut av salen sier en venninne “Jeg skal rett hjem å bestille billetter for å se den en gang til”. Det var hennes umiddelbare ønske etter 9 timer på Nationaltheatret. Teaterungdom.no bøyer seg i støvet og gir Engler i Amerika terningkast 6!
Nils Golberg Mulvik som mormoneren Joseph Porter Pitt og Bartek Kaminski som jødiske Louis Ironson. FOTO: Øyvind Eide